Leder for den liberale tankesmien Civita, Kristin Clemet, skriver i Aftenposten om at unge menn i mye større grad enn før stemmer blått. Hun kaller det en konservativ revolusjon blant den unge delen av befolkningen. Jeg synes Clemet gir en god analyse av unge mannlige velgere og backer det opp med henvisninger til studier som viser økt oppslutning blant blå partier i hele Europa. Hun belyser også problemet med økt høyrepopulisme og nasjonalkonservativisme som en kjent nisse på lasset.
Det er likevel noe jeg savner med Clemets analyse, rett og slett nyanseringen av hvilke ideer blå politisk blokk typisk består av. I blå blokk finner man alt fra verdikonservative partier som typisk KrF, til dels Høyre og FrP og verdiliberale partier som Venstre, til dels Høyre og FrP. Det som forener disse partiene er som kjent troen på markedsøkonomi og et relativt fritt privat næringsliv, om ikke som hovedtilbyder av tjenester så i det minste som et tillegg til det offentlige. Det vi ser i Norge er at Venstre har gått kraftig fram, mens FrP og Høyre har gått mest fram målt i prosentpoeng. KrF vaker fortsatt rundt sperregrensen som de gjorde i både 2017 og 2021.
Jeg er 30 år og kan kanskje ikke lenger regnes i gruppa unge mannlige velgere, som jeg oppfatter som en henvisning til generasjon Z. Likevel stemmer jeg så libertariansk og progressivt som mulig i Norge, naturligvis utifra egen overbevisning om hvilket parti som leverer den beste kombinasjon. Liberal Alliance hadde vært mitt soleklare valg hvis jeg bodde i Danmark, da de er ganske progressive og utvilsomt mest liberalistiske på Folketinget.
Vi bør kanskje reflektere litt over at dagens unge har vesentlig mer internasjonalt gangsyn enn sine foreldre. De vokste ikke opp med NRK-monopol som åpenbart hadde en holdningsskapende side, de har isteden vokst opp med internett og innsyn i hele den globale verdens løsninger og nyanser. Mange har også venner som er 2. generasjons innvandrere, norsktalende og deler av sin kultur.
Norsk venstreside har i ren og skjær kontrast kjørt en type «skjermingsstrategi» ovenfor egen befolkning, noe som er svært umyndiggjørende og egentlig frarøvelse av rekreasjonelt utbytte. Dette av hensyn til en bitteliten gruppe ekstremt ressurssvake mennesker. Enkle eksempler er forbud mot casinoer, lite vareutvalg, restriktiv alkoholpolitikk, søndagsstengt og alt annet tull som ikke er standard på resten av det europeiske kontinentet. Samtlige medstudenter jeg har snakket som har vært på utveksling i løpet av studietiden har blitt overrasket av hvor restriktivt Norge er sammenlignet med andre land. Slike erfaringer setter selvfølgelig politiske spor. Spørsmålet blir da om man skal være en del av det globale vestlige fellesskapet eller om man skal dra ned nisselua og lalle rundt i sine hermetisk lukkede konsensuser som bare gjelder i «annerledeslandet»? Vi vet hvilken politisk side som viser mest entuasiasme for globalisering og europeisk samarbeid, og hvem som er mest ivrige på å beskytte voksne folk mot seg selv til det helt urimelige.
Unge menn som har opplevd verden er dritt lei særnorsk overformynderi og vil i størst mulig grad henge med på frihetsutviklingen, ikke bare tenke TRYGGHET, TRYGGHET, TRYGGHET fordi Roy-Bjarne i svingen ikke er ressurssterk nok til å håndtere høy grad av frihet. Da får Roy-Bjarne få verge isteden.
Dette er min analyse av de politiske endringene vi ser hos unge folk, og spesielt menn, i Norge. De vet mer om verden enn sine forfedre og ønsker ikke å leve i et grått samfunn som slurer avgårde i et deprimerende tempo enten det gjelder frihet, farger eller finans.
