FpU-leder Simen Velle innrømmer i et intervju med VG at han i to år i ungdomstiden bedrev selvmedisinering med cannabis. Åpenheten er viktig – og forståelig. Solidariteten fra kollegene er like viktig.
Simen Velle har i et intervju med VG innrømmet regelmessig bruk av cannabis i en vanskelig periode i ungdomstiden. Han har også forsøkt kokain, og har et par domfellelser på rullebladet. I intervjuet innrømmer han frykt for at fortiden skal hjemsøke ham. Det er forståelig.
Rett før FrPs landsmøte annonserte Velle sin ambisjon om å bli innvalgt på Stortinget, og at han vil forsøke å komme høyt på listen til Oslo FrP foran neste års valg. Da er det ikke rart frykten kommer for at fortiden skal bli brukt mot ham i en nominasjonsprosess som kan bli tøff. Bedre føre var. Dermed kommer innrømmelsen. I et parti som er delt om rusreformen er det et sjansespill.
VGs kommentator Hans Petter Sjøli har skrevet en kommentar med tittelen Velles voksne åpenhet. Der står det: «Det at Velle fikk – og etter det jeg forstår fortsatt får – hjelp for å komme seg på beina igjen, viser at kjernen i en mer liberal ruspolitikk – hjelp foran straff – utvilsomt har noe for seg.»
Velles kolleger slår ring om ham, uansett om de deler hans syn på rusreform og legalisert omsetning av narkotika eller ikke. Både Unge Høyre-leder Ola Svenneby og Unge Venstres leder Ane Breivik støtter ham – og rusreform. Hans sak er et kroneksempel på kjernen i rusreformen: Hjelp – ikke straff. Også andre ungdomsledere, som ikke er enige i Velles syn på rusreform, roser hans åpenhet og ærlighet.
Også partileder Sylvi Listhaug roser Velles åpenhet. Og de deler ikke syn på rusreform.
Velle har forstått noe vesentlig om politikkens vesen: Åpenhet og ærlighet er viktig og blir verdsatt. Også av de som er uenige med deg. Det blir meningsløst for motstandere å bruke din fortid mot deg i politikkens lønnkamre så lenge du er åpen om den. De må kjempe i åpent lende og bruke fortidens gjerninger som begrunnelse for hvorfor han ikke skulle være egnet til å bli stortingsrepresentant. Det vil neppe gå særlig bra. Som Unge Høyre-lederen sier: «Det er bra han forteller, og etter min mening er han mer kvalifisert for å sitte på Stortinget nå». Ville noen gått på talerstolen og sagt at alkohol eller piller gjør deg mindre egnet til å bli folkevalgt? Neppe. Men kanskje i korridorene.
Unge folk kritiseres ofte for å mangle livserfaring til å være medlemmer av landets nasjonalforsamling. Men Velles historie viser at tøffe erfaringer kan komme tidlig i livet. Det fremgår både av intervjuet i VG, og intervjuet han tidligere har gjort med A-magasinet.
Simen Velle er allerede en kjendis og et idol for mange unge, som ellers ikke interesserer seg for hverken politikk eller politikere. Åpenheten og livserfaringene kan gjøre ham til et forbilde. Også de som fremstår suksessfulle og fremgangsrike kan ha en tung bagasje å bære. Og det er mulig å komme seg videre i livet, uansett hvor håpløst alt virker der og da. Det er et ikke uvesentlig budskap, med tanke på selvmordstall både for ungdom og personer generelt. Psykisk helse er et tema som trenger både åpenhet og innsikt.
De som ofte opplever å få den nedsettende betegnelsen «generasjon snowflake» lever i en annen virkelighet enn vi som vokste opp for noen tiår siden. Derfor kan ikke tidligere tiders målestokk brukes om dagens ungdom. «Ta deg sammen» er neppe den beskjeden unge bør møtes med av voksne uten forutsetning for å forstå unges virkelighet.
Forståelse, medfølelse, åpenhet og dialog er bedre virkemidler. Hjelp – ikke straff. Forståelse – ikke fordømmelse.
Jeg lar VGs Sjøli få siste ord: «Uansett er neppe siste ord sagt i den etter hvert populære sagaen om Simen Velle. Han er et politisk talent utenom det vanlige.
Med en lovende karriere som ikke bør legges i grus som følge av dumskap i tenårene.»
