Liberalistene avholdt sitt landsmøte i Oslo denne helgen. På noen områder viste det seg at vanskelige spørsmål fortsatt er vanskelige. Landsmøtet fant i første rekke sin retning i den økonomiske politikken.
Programkomiteen i partiet la frem en rekke resolusjoner på landsmøtet. Hensikten ved denne noe uortodokse formen for politikkmakeri var i første rekke å forankre visse syn i en landsmøtebeslutning før et stortingsvalgprogram fremlegges på landsmøtet i 2025. Mange av resolusjonsforslagene som vant tilslutning omhandlet økonomisk politikk.
Norsk økonomi – hvor står vi?
Flere trekk ved norsk økonomi ble beskrevet som utfordrende – det er lett å nevne:
- Oljen tar slutt enten det går tomt eller fordi oljeproduksjonen besluttes avviklet
- Befolkningen eldes
- Offentlige pensjonsutgifter øker
- Produktivitetsveksten i økonomien er anemisk
- De-globalisering gir lavere gevinster fra handel
- Helsevesenet er dyrt og vil bli dyrere
- Distriktspolitikken er dyr og blir dyrere
- Symbolpolitikk er kostbart
- Kommunene har mange pålagte krav – driften blir dyrere
- Skattetrykket er høyt
- Det er uproduktive reguleringer av næringslivet
- Økende oljepengebruk fører til mer byråkrati
- Økende oljepengebruk fører til ineffektivt konsum i husholdningene
- Det grønne skiftet blir dyrt
- Sikkerhetspolitikken blir dyr
Samtidig som norsk økonomi står overfor disse utfordringene ser det ut til at politikere i det gamle regimet er uvillige til, eller ute av stand, til å adressere problemene knyttet til offentlige finanser og øvrig innretning av den økonomiske politikken på en måte som forbereder landet på en tid uten oljeinntekter.
Løsninger adressert på landsmøtet
Resolusjonene som ble vedtatt på landsmøtet adresserer en rekke av disse utfordringene offensivt. Jeg vil trekke frem:
- Norge trenger private aktører inn på helse og omsorg (og det meste annet)
- Økonomisk politikk skal ikke ha som mål å gjøre det dyrt å leve (importvern og skattetrykk)
- Miljøpolitikken på innrettes målrettet og kostnadseffektivt
- Aktiv næringspolitikk avvises
- Nøytralitet gjennom passiv næringspolitikk for teknologi og næring
- Avhending av statens direkte aksjeinvesteringer og virkemiddel-motiverte investeringsfond
- Provenyet fra forrige punkt overføres til Oljefondet
- Avregulering i arbeidsmarkedet – bemanning
- Avvikling av generalistkommune prinsippet
- Målsetning om at avkastningen på oljefondet tilfaller folk direkte ved lavere skattetrykk heller enn offentlige tjenester
- En handlingsregel som krever at veksten i offentlig pengebruk må være lavere enn trendvekst i BNP Fastlands-Norge.
Det siste punktet er uthevet fordi det vil være dette som er transmisjonsmekanismen som vil tvinge gjennom liberalistiske reformer i økonomien.
Hva vil dette bety for Norge?
Først og fremst vil Norge bli likere våre nordiske naboer. Det betyr at det offentliges budsjett-disiplin blir strengere. Hvis handlingsregelen for offentlig pengebruk er aktiv kan den trumfe handlingsregelen for pengebruk fra Oljefondet. Dette representerer et brudd med gjeldende politikk – effekten vil særlig være at befolkningen får ut avkastningen på fondet i form av lavere skattetrykk, men må betale for flere tjenester som i dag er «gratis». Nøyaktig hvilke tjenester og i hvilken grad er opp til politikerne som står overfor budsjetter der staten skal ha en mindre andel, om enn sikkert vekst i nominelle størrelser.
Denne utviklingen vil sette en forsiktig fart i kreativ destruksjon i økonomien. En del av det gamle må bort for å slippe til mer produktiv virksomhet. Dette vil sikkert ikke være smertefritt, men selve fokuset på en handlingsregel gjør at voksesmertene tas over lengre tid.
Det er grunn til å håpe at utfordringen fra en lavere yrkesaktiv befolkning kan motvirkes ved at skattetrykket, og andre hindringer, blir mindre. Dette sammen med markedsrettingen av økonomien gjennom en nøytral næringspolitikk vil legge forholdene til rette for produktivitetsvekst og siden reell økonomisk vekst. I samme retning trekker at det vil være vanskelig for kompiskapitalister å drive tilkarringsvirksomhet.
I alt utgjør disse punktene en helhetlig og fremtidsrettet politikk for Norge. En politikk som legger Liberalistenes politikk mer enn et hestehode foran de andre partienes politikk. Politikken vil finne en fastere formulering i et forslag til Stortingsvalg program for Liberalistene for perioden 2025-2029.
