Nå når både Sverige og Finland er medlemmer i NATO er det på tide å skrive litt om min egen vernepliktstid for 30 år siden.
Det var i januar 1994 at jeg meldte meg til tjeneste i Gotlands luftvärnskår, i staben, som var plassert et stykke utenfor Visby. I tillegg til Luftvernet lå P18 (panser), A7 (artilleri) og flyvåpenet der. Lengre nord lå KA3 (kystartilleriet).
Generelt var Gotland godt beskyttet mot et eventuelt angrep østfra. Det var den gamle krigsorganisasjonen der Sverige fortsatt hadde et godt bemannet innsatsforsvar med vernepliktige som skulle beskytte hele Sverige.
Kritikken mot det gamle vernepliktssystemet var relativt utbredt, spesielt blant de som ikke ville gjennomføre den. Det var på denne tiden man fikk fengsel om man ikke gjennomførte noen form for verneplikt, noe som har blitt gjeninnført i dag. Konsensus i det svenske samfunnet var imidlertid at det var en liten høylytt minoritet som sto for disse pasifistiske idéene. Folk skulle gjøre sin verneplikt, med betoning på plikt. Det var selvsagt gutter som skulle kalles inn, ikke jenter.
Selv hadde jeg ingen betenkeligheter med å gjennomføre verneplikten så lenge den ikke var i Norrland der vinteren er kald, som regel ned til –30 grader. Jeg valgte i stedet Gotland, der sommervarmen er opp till +30 grader; det skulle vise seg at nettopp den sommeren var det mer enn 35 grader i skyggen på visse steder på øya. Men jeg slapp i hvert fall å forfryse føttene, som en del andre bekjente hadde opplevd under sin vernepliktstid.
Med et soundtrack der alt fra Snoop Doggy Dogg og Suede til Blur og Cypress Hill ble spilt, hadde jeg en historisk sommer. Sist men ikke minst slapp Oasis sin første plate i august.
Problemet var selvsagt at jeg skulle finansiere min første leilighet, men hadde du hatt kontrakten lenger enn ett år betalte staten leien i perioden. Når alt kom til alt hadde jeg ingenting bedre å ta meg til enn å tjenestegjøre i staben på Gotland og samtidig lære meg noen nye ferdigheter.
Å si at verneplikten var spesielt gøy er å overdrive, og mine forventninger om en militærtilværelse à la Rambo ble knust ganske tidlig. Det var mange øvelser i felt uten spesielt mye skyting, som jeg hadde sett frem til. Jeg skjøt praktisk talt ingen skudd overhodet etter den første måneden, da jeg skaffet meg automatskyttermerket i gull.
Staben i luftvernet hadde også ansvar for datidens mest moderne SAM (bakke-til-luft-missil), robot 90, som ble regnet som for dyr til å avfyre skarpt. Jeg husker at den ble avfyrt en gang under en oppvisning. Luftvernet er også i sin natur fullstendig mobilt, så vi fikk også se en hel del av Sverige.
Generelt var det mye snakk om hvordan oppgaver skulle gjøres uten forstandig ledelse, med underbemanning og dårlig motiverte soldater.
Det som ofte fremholdes av vernepliktsforkjempere om kameratskapet og samarbeidet over klasseskillet er som kjent alltid tullprat. Det vi fikk oppleve i stedet var temmelig store motivasjonsproblemer og halvbra befal som sa en ting og gjorde noe annet. Vi hadde daghavende offiserer som som regel luktet sprit når de utførte oppgavene sine.
Til alt hell fikk min tropp lov til å være ute i nær sagt alle de månedene vi var inne. Jeg var i felt i majoriteten av førstegangstjenesten, og vi slapp dumheter som å vokte slottet og annet tøys.
Som en ganske slapp tenåring hadde jeg godt av førstegangstjenesten treningsmessig. Den fysiske treningen og de mange timene ute i naturen som vi tross alt fikk er noe jeg selv er takknemlig for. Min største idrettsprestasjon under førstegangstjenesten var at jeg ble dobbel troppsmester i 50 meter svømming, der jeg vant overlegent. Da de andre hadde svømt 25 meter hadde jeg svømt ferdig.
Hvorfor gjennomførte jeg førstegangstjenesten? Jeg har aldri trodd at vi noensinne kommer til å leve i en helt fredelig verden, med tanke på det som hendte min egen familie under krigen i Finland. Min morfar Antti var frivillig i alle Finlands kriger og deltok i noen av de hardeste slagene som har forekommet i Norden. Som kareler var han høyst motivert da Sovjetunionen angrep hjemtraktene hans vinteren 1939.
Så noe annet enn å tjenestegjøre i en stridende avdeling hadde jeg aldri i tankene. Snarere tvert imot. Min skepsis dreide seg i stedet om at det var lang tid å være i førstegangstjenesten; å gjennomføre mer enn åtte måneder var utelukket. Man vil ikke være en ”schmuck” heller.
Så alt i alt var det en bra tjeneste, spesielt når jeg har hørt hvordan andre mer eller mindre ble grovt utnyttet som grå arbeidskraft (uten månedslønn; vernepliktige fikk en godtgjørelse på 37 SEK per dag) av forsvaret.
Forsvaret gikk sin stille gang gjennom resten av 90-tallet, og tanken etter Sovjetunionens fall var at en evig fred skulle råde i nærområdet. Det gikk ikke helt slik.
I dag har verneplikten blitt gjeninnført i Sverige, egentlig i 2018, da det ble klart at det profesjonelle systemet som var innført ikke fungerte.
Forsøket med et profesjonelt forsvar er et system der vernepliktige har lavere månedslønn enn en kassahjelp på COOP. Av en eller annen grunn var ikke majoriteten av aldersgruppene så interessert i å tjenestegjøre for fedrelandet under de forutsetningene. Og samtidig ha frynsegodet å bli sendt til Afghanistan i perioden 2001-2021.
For det er det som er en av mine kjepphester når det gjelder verneplikten: Gjerne medalje, men først en reell lønn. Det finnes ingen annen yrkeskategori som man betaler så dårlig i form av både lønn og goder som nettopp soldater. Ikke i noe annet yrke ville halvsannheter og ikke-goder kunne motivere for den forpliktelsen individet påtar seg enn under verneplikten.
Når forsvaret i dag har problemer med både fottøy, våpen og undertøy, spesielt til kvinner, er det ting som snarlig må tas tak i.
Det er rett og slett, for å parafrasere Robert A. Heinlein, skammelig at en nasjon ikke har råd til å betale for sitt eget forsvar i form av en rimelig lønn til sine soldater. Det de får tilslengt i stedet er rene utvannede løgner om at det er et gode, som om det var sant.
Det er som regel vernepliktsforkjempere, med andre ord de som er for gamle for til å tjenestegjøre i dag, som tar hardest i når det gjelder hvilket privilegie det er å slave for staten. Paradigmet om at personell ikke skal koste noe er avleggs, og har vært det i lang tid.
I en tid da trusselen fra Russland er reell og behovet for personell er tilstede i alle ledd er det på tide at også lønnsvilkårene gjøres realistiske og utformes slik at en ny krigsorganisasjon kan vokse frem, spesielt når forpliktelsene i NATO kommer til å kreve en hel del mer av forsvaret.
Det, om noe, er bra for Sverige.
