NRK Sørlandet melder at ambulansearbeidere får stadig flere unødvendige oppdrag. Befolkningen ringer 113 for forstuede ankler, flåttbitt og pustebesvær når man har gått tom for otrivin. Økningen i denne typen oppdrag er stor til tross for at man gjør sitt beste for å sile henvendelsene før en ambulanse rykker ut.
Tillitsvalgte peker på høye krav til responstid og frykt for å gjøre feil, og antyder at befolkningen trenger litt voksenopplæring før de ringer akuttsentralen. Det kan man saktens forstå, og det er prisverdig at man forsøker å løse problemet gjennom offentlig dialog.
Det er også lett å tenke innenfor de rammene man har.
Et annet svar kunne vært å knytte en egenandel til ambulansen, slik vi gjør for vanlig legebehandling. Det som oppleves gratis blir fort unødvendig dyrt for de som skal betale.
Dersom vi innførte egenandeler av en viss størrelse er det riktignok en legitim bekymring at enkelte vil vegre seg for å ringe en ambulanse de faktisk trenger fordi de har dårlig råd. Det finnes samtidig bedre svar på det enn å subsidiere det store flertallet som tåler å betale en egenandel – eller for den del hele regningen. Vi tåler slikt for tannhelsetjenester – vi bør nok tåle det for mye mer.
Det er et rart prinsipp at man på død og liv skal ha andre til å betale for visse kategorier tjenester man strengt tatt har råd til selv. Spesielt når velferdsstaten – om man ønsket seg en bærekraftig variant av den på lang sikt – slett ikke har det. Selv oljerike Norge må på et eller annet tidspunkt prioritere. Våre kostnader til helsetjenester ligger blant de høyeste i verden.
Ettersom folks realøkonomi er bedret, er også forholdet til å kjøpe tjenester som ikke er strengt nødvendige betydelig endret. Da jeg vokste opp satt ting som drosje, frisør- og restaurantbesøk langt inne. Ikke fordi det absolutt ikke gikk, men fordi knappere økonomiske marginer gjorde det unødvendig og man måtte tross alt prioritere. Jeg bar min mors kjærlig utførte bolleklipp lenger enn komfortabelt. Med nevnte bolleklipp fikk jeg en sankthansaften for mange år siden ansvaret for å bære et grillspyd til garasjen. Som små gutter flest hadde jeg dårlig tid, og i dette hastverket snublet jeg i trappen. Grillspydet landet først, spente seg mot bakken, og jeg kom etter. Spydet spiddet det ene bollekinnet under bolleklippen (jeg husker jeg kunne kjenne hullet med tungen). Forferdede foreldre utførte en rask foreldreførstehjelp, og konkluderte med at dette nok gikk bra. Den lokale legen var jo uansett til stede der vi skulle feire. En ambulanse var neppe på listen over opsjoner, samme hvor gratis den måtte være. Vi hadde tross alt (gammel) bil selv, så det ville vært unødvendig. Jeg tror det var en gjengs holdning for førti år siden, og i enda større grad tidligere da rammene for velferdssystemet ble satt.
I dag tar jeg rett som det er en drosje i stedet for å gå en halvtime, og restaurantbesøk styres mer av bekvemmelighet og lyst enn økonomi eller behov. Jeg er neppe alene om det, og det er heller ikke et stort mentalt sprang å foreslå at bekvemmelighet er en del av regnestykket også når det gjelder tjenester man ikke betaler for selv.
Velferdsstaten kommer til å bli svært dyr dersom den ikke tar inn over seg disse holdningsendringene.
