Temaet for NRK Debatten 9. april var Askers vedtak om å utrede fjerning av formuesskatten: Problemet var at Solvangs premiss for debatten var feil; at resultatet av å fjerne formuesskatten blir dårligere offentlige tjenester.
I tillegg ble det debattert som om en rekke størrelser er gitt. Jeg skal komme tilbake til dette efterhvert.
Formuesskatten – en skatt på norsk eierskap
Formuesskatten er en særskatt som rammer norske eiere, ikke utenlandske selskaper som driver næringsvirksomhet i Norge. Den er altså konkurransevridende. Efter at diverse borgerlige regjeringer ikke klarte å fjerne formuesskatten i løpet av sine åtte år ved makten, og de rødgrønne vant valget i 2021 har Norge opplevet skatteflyktninger; de rikeste emigrerer (ofte til Sveits), for å unngå å måtte betale formuesskatt.
Lille Bø – men rike Asker?
Før valget i 2021 hadde utkantkommunen Bø i Vesterålen (Nordland) vedtatt å senke formuesskatten, for å tiltrekke seg rike innbyggere. De betaler jo tross alt andre skatter og avgifter, og skaper arbeidsplasser. Den borgerlige regjeringen laget en kompensasjonsordning, slik at Bø ikke skulle tape økonomisk mens de ventet på rike immigranter. Venstresiden var motstandere av denne ordningen, noe som egentlig er rart.
At lille Bø langt fra makten valgte en slik løsning, var fiffig. At Asker, veldig sentralt og slett ikke fattig, nå skal utrede det samme vekker langt større reaksjoner. De har mistet en stor skatteyter, da Kjell Inge Røkke valgte å flytte til Sveits. Nå håper kommunen at de skal slippe å miste flere velstående innbyggere, og i tillegg tiltrekke seg rike fra andre kommuner.
Sender Asker regningen til andre kommuners innbyggere?
Som nevnt var de rødgrønne partiene mot den kompensasjonsordningen Bø fikk av Ernas regjering. Og Asker kan neppe vente å få samme ordning. Men stemmer argumentet om at andre kommuners innbyggere nå vil måtte betale mer skatt, hvis Asker skulle vedta å fjerne formuesskatten? Nei, det er faktisk helt feil.
Grunnen til at argumentet er feil, er fordi det eksisterer en ordning med inntektsutjevning mellom rike og fattige kommuner. Asker er blant Norges rikeste kommuner. Mye av det Asker har i inntekt ut over gjennomsnittet blant norske kommuner konfiskeres av staten for å deles ut igjen til fattige kommuner. Dersom Asker reduserer formuesskatten betyr det at Asker vil gi fra seg litt mindre til fattige kommuner. Hadde Asker fått beholde mer av egne inntekter hadde de kanskje sluppet å gjennomføre Bø-grepet.
Solvangs gale premiss: Mindre penger til velferd
Programleder Fredrik Solvang hadde valgt seg venstresidens premiss som utgangspunkt; ved å senke formuesskatten blir det mindre skatteinntekter til å finansiere den kommunale velferden. Sannheten er at Asker kan unngå å miste flere rike skatteytere, og dermed beholde skatteinntekter de ellers ville ha mistet. Asker kan også tiltrekke seg flere skatteytere. I tillegg kan de rike innbyggerne som blir (eller kommer), bidra til å skape flere arbeidsplasser – som igjen fører til flere skatteytere. Resultatet kan altså bli at Asker øker sine inntekter.
Aps bløff om Ernas løfte
Aps Tuva Moflag er ny som leder av Stortingets finanskomite, men har fått med seg det sentrale talepunktet; Erna Solberg lovet før valget at Høyre-styrte kommuner ikke skulle øke skatter og avgifter. Men Asker øker kommunale avgifter, ifølge Moflag. Det hadde vært mer redelig å si (av både Solberg og Moflag) at en del kommunale avgifter må inflasjonsjusteres for ikke de facto å bli redusert. I tillegg kunne de, like redelig, påpeke at kommunene er lovpålagt å oppdatere og fornye infrastrukturen for vann og avløp i en viss årlig takt. Dette er utgifter som dekkes inn gjennom kommunale avgifter. Dermed må de justeres. Jo mer efterslep og behov, jo høyere avgiftsøkning.
Dertil kommer et miljøaspekt. Våtere, villere og mer uforutsigbart vær vil føre til behov for å gjøre noe med denne infrastrukturen. Den må rett og slett sikres mot klimaendringene.
Gitte størrelser – eller ikke?
Det er irriterende at begrepet skattelette (altså redusere skatt noe) er blitt det dominerende begrepet om skattenivået. Det indikerer at de folkevalgte er snille når de lar deg beholde mer av egne inntekter. Sannheten er at inntektene er dine, og bevisbyrden for å ta dine inntekter bør ligge på de folkevalgte. Er det virkelig behov for skatte- og avgiftsnivået vi har i Norge?
Svaret på dette ligger i tre temaer, som sannsynligvis ville sprengt rammene for Debatten. De kommer her:
For det første: Er det behov for en så stor offentlig sektor som Norge har? Omfanget av offentlig sektor har noe å si for skattenivået. Jo flere oppgaver stat, fylke og kommune har ansvaret for å løse, jo høyere skattenivå.
Kan man gjøre noe med hvordan velferdstilbudet er organisert? Kan det gjøres mer effektivt? Det ville bidra til å redusere regningen – i hvert fall noe.
For det andre: Er det mulig å gjøre noe med ordningen med omfordeling av inntekt mellom rike og fattige kommuner? Skal Askers innbyggere betale for at andre kommuners folkevalgte ikke klarer å styre økonomien i sine kommuner? Burde ikke Asker få beholde inntektene deres egne innbyggere har betalt?
For det tredje: Venstresidens glansnummer når det gjelder kommuneøkonomien er å påpeke at staten ofte pålegger kommuner og fylker nye oppgaver, men uten å finansiere disse. Forsøk på mer effektiv drift av eksisterende oppgaver monner lite når nye statlige pålegg skal finansieres. Vanligvis roper kommuner på mer penger over statsbudsjettet. Bø (og nå Asker) har vist at kommunene også kan gjøre noe selv.
Kommunalt selvstyre – når det passer
De fleste partier er for kommunalt selvstyre, i prinsippet. Noen, som FrP og Rødt, mener at ansvaret for flere kommunale oppgaver (enten produksjon eller finansiering – eller begge deler) skal ligge hos staten. Det vi så i NRKs Debatten 9. april var at når politikken kommunene fører ikke passer med andre hensyn, er det ikke så farlig med det kommunale selvstyret.
Ap og SV valgte å kalle det «race to the bottom». At alle kommuner blir fattige dersom noen kommuner reduserer skatter og avgifter. De mener det kan bli et kappløp mellom kommunene om å redusere skatter og avgifter for å beholde eller tiltrekke seg skatteytere. Som nevnt over er dette et premiss som slett ikke er hugget i sten. Virkningen kan like gjerne bli det motsatte; at man slipper skatteflyktninger.
Skal det bety noe hva man stemmer ved kommunevalg må det være mulig å merke forskjell om du bor i en kommune som er styrt av AP/SV/Rødt, eller H/FrP. Hvis man skal ta AP og SV på alvor, betyr jo argumentet deres mot reduserte kommunale skatter og avgifter at staten like gjerne kan detaljstyre kommunene i enda større grad enn i dag. Hvis det ikke skal være noen forskjell om du bor i en kommune styrt av venstresiden eller høyresiden, betyr det jo at man legger opp til lavere valgdeltagelse; det betyr ikke noe hva du stemmer, for de som har flertall får ikke lov til å føre sin egen politikk. De rødgrønne i Stavanger kunne efter valget i 2019 føre politikk med tydelige røde føringer; Rødt var på vippen, og ble en del av flertallet. Men når Asker vil føre en egen politikk er det altså ikke greit.
Synliggjøre hva distriktspolitikken koster
Det finnes enda et poeng, som få tør bruke. Det er på tide å synliggjøre gjennom statsbudsjettet hva distriktspolitikken egentlig koster. Jeg har allerede nevnt ordningen med inntektsutjevning mellom rike og fattige kommuner.
Det er i prinsippet kommunalt selvstyre, gjennom såkalte rammeoverføringer over statsbudsjettet. Kommunene skal styre og prioritere gjennom overføringer fra staten og egne inntekter (inntektsskatt, avgifter). Dermed kan staten pålegge nye oppgaver, uten å øke rammeoverføringene i særlig grad. Likevel er en rekke oppgaver lovpålagte, og kommunene må organisere disse oppgavene.
Da jeg satt som representant i fylkestinget i Akershus fra 1987, fikk vi en oversikt som viste at de fem fylkene rundt Oslofjorden fikk 85% av snittet for overføringer fra staten til kommuner og fylker. De fem nordligste fylkene fikk over 100% av snittet, opp mot 180%. Fattige kommuner ble kompensert økonomisk ved fraflytting, mens kommuner som opplever innflytting ikke fikk økte tilskudd i samme grad. Dette er blitt noe bedre i løpet av årene.
I 1993-valgkampen valgte Akershus FrP å fokusere på at det finnes en rekke ordninger og kriterier som bestemmer hva kommunene skal få i overføringer fra staten. Over 700, om jeg ikke husker feil. Forslaget var at kommunene bør få overføringer efter få, objektive kriterier: Et likt kronebeløp for alle innbyggere, med høyere tilskudd for innbyggere under 18 og over 67 år, og for funksjonshemmede. Det betyr ikke at det trengs ekstra overføringer av ulike grunner (frakttilskudd etc), men disse bør samles i et eget, distriktspolitisk kapittel i statsbudsjettet. Da oppnår man to ting: Kommunene blir likebehandlet når det gjelder overføringer, og det er opp til kommunepolitikerne å organisere sitt velferdstilbud slik at pengene utnyttes optimalt. Det andre er at den reelle prisen for distriktspolitikk og spredt bosetting blir synlig for alle.
På denne tiden (1993) hadde Italia sitt Lega Nord, som fokuserte på det samme; den rike delen av landet finansierer den fattige. Senere har partiet dessverre degenerert. Spania har hatt noe av det samme tema som bakteppe for Catalonias kamp for løsrivelse. En rik region som opplever at de finansierer andre deler av landet. Slik er det altså også i Norge. Men hvem tør røre ved en av de hellige kuene i norsk politikk?
Opplegg for en serie debatter, Solvang!
Dersom du leser dette, Fredrik Solvang, vil du forhåpentligvis forstå at NRK Debatten 9. april kun grep fatt i en flik av debatten. Du kan gi dine seere en større forståelse av helheten i kommunenes økonomi og manglende selvstyre, ved å arrangere en serie debatter, med ovennevnte punkter som tema.
