Dette er kanskje det beste slagordet som har blitt brukt i norsk politikk. Det oppstod under valgkampen i 2018 da Audun Lysbakken ledet SV, og har siden fått god plass på SVs paroler.
Det fine med SV sitt slagord er at det impliserer demokratisk representasjon, der politikken skal være tilpasset flertallet sin økonomiske og sjelemessige tåleevne. Dette er derimot ikke hva SV mener når de bruker slagordet. Når SV bruker slagordet mener de at politikken skal tilpasses de 98% sosioøkonomisk svakest stilte innbyggerne, mens de 2% sterkeste kan ryke og reise.
Jeg mener slagordet egentlig impliserer at man godtar 1% cutoff på både nedre og øvre del av den statistiske distribusjonen, noe som innebærer at man ikke lenger kan skyve alkoholikere, spilleavhengige og andre marginale grupper foran seg for å rettferdiggjøre vanvittige reguleringer eller forbud som forsurer livet til de 99% sterkeste. På samme måte skal ikke naive velgere på høyresiden skyve superrike folk foran seg i sin kamp mot anstendige vilkår for arbeidstakere. Akkurat det siste forstår SV, for rike bedriftseiere er tross alt ekskludert fra målgruppa de omtaler som de mange.
Norge ville sett helt annerledes ut i dag hvis vi kunne tatt SVs slagord på alvor, og droppet særnorsk politikk som skal ivareta et bitte lite ressurssvakt mindretall sine interesser. Da sikter jeg ikke til velferdstilbud, for det er noe som langt flere enn 1% har nytte av, men sære bestemmelser som forbud mot alkoholreklame, særnorske salgstider for alkohol, stalinistisk pengespillpolitikk, helligdagsfred og lignende.
De som får angst bare av tanken på mer personlig frihet kan heller kjempe for at de få ekstremt impulsive menneskene i samfunnet får tildelt verge. Først da har vi fått et samfunn for de mange – ikke de få.
