Lever vi i en postmoderne tid der begreper beholder sin kraft, men mister sitt innhold? Sikkert er det at vi lever i en tid der rasisme diskuteres heftig samtidig som alle menneskers likeverd er en verdi som står sterkt. Hvor kommer vi fra? Lever vi i et samfunn gjennomsyret av rasisme?
Overraskelsen over hvor kort tid det er siden den mest groteske rasismen preget samfunnet gir aldri helt slipp. Selv er jeg født 22 år etter krigen. Samme avstand i tid som 2002. 22 år før jeg ble født var tid der mennesker ble myrdet i KZ tilintetgjørelsesleirer av rasehygieniske årsaker. 2002 var etter 9/11, en hendelse som jeg tenker på som «nylig». Jeg husker godt at det skjedde. Jeg var på jobben og ringte en kollega som arbeidet i financial districkt i New York. Kollegaen var heldigvis uskadd.
Overraskelsen sitter også i etter oppdagelsen av hvor kort tid siden det ble hold slaver i USA. Det er så kort tid siden at det finnes fotografier og lydopptak av mennesker som hadde vært slaver. En rasistisk ideologi tillot mennesker med et tilsynelatende ellers normalt moralsk kompass å holde andre mennesker som slaver. Det var så sprøtt, og det var så kort tid siden.
Overraskelsen er også stor når jeg stadig støter på referanser til rasisme i media i disse dager, og historien bare handler om at en person som av ulike grunner ikke oppleves som helt norsk, eller i det minste er en minoritet i Norge, har møtt på motgang. Motgang er noe vi alle møter. Jeg har såpass tro på folk at jeg tror at fordommer stammer fra uvitenhet.
Hva er problemet?
Altså: hva er problemet med at R-ordet brukes så mye?
Rope ULV
Det første aspektet, som jeg også hentyder til i overskriften er at vi kan miste av syne hva rasisme virkelig er. I mine øyne er virkelig rasisme den ytterste nedrigheten av menneskelig eksistens. Forestillingen om at mennesker ikke har like rettigheter, eller endog ingen rettigheter i det hele tatt, er bare ikke akseptabel. Det gjør at vi alle er forpliktet til å si kraftig ifra når vi møter virkelig rasisme.
Frigjørende toleranse
Mitt andre poeng er mer subtilt: det har å gjøre med hva slags debatt vi skal ha i samfunnet. Skal vi ha en debatt der vi aksepterer synspunkter som vi er dypt uenige i, eller skal vi forsøke å fortrenge slike synspunkter.
For å sette denne tankegangen i kontekst, så vil jeg peke på Herberg Marcuse’ begrep frigjørende toleranse. Et begrep som søker en politisk rettet tolaranse i en, for begrepsbrukeren, ønsket retning.
Liberating tolerance, then, would mean intolerance against movements from the Right and toleration of movements from the Left. As to the scope of this tolerance and intolerance: … it would extend to the stage of action as well as of discussion and propaganda, of deed as well as of word.
Herberg Marcuse
Rasisme-begrpet har lenge fungert som et retorisk grep for å diskvalifisere meninger til ytrerens meningsmotstandere. Nytt, i alle fall i en norsk sammenheng, er en tilsvarende retorikk knyttet til Midt-Østen konflikten.
Liberale bør stå inne for den fremste regelsen for dannet debatt: tolk alltid din motdebattant i beste mening. For å besvare mitt retoriske spørsmål fra innledningen: Nei, jeg tror ikke at vi lever i et samfunn gjennomsyret av rasisme.
