Den store fordelen med EØS-avtalen er at den knytter oss nært til vårt nærmeste økonomiske marked; Europa. Det negative at Norge ikke har stemmerett over EU-lovgivning. Den adopteres av Stortinget over en lav sko, uten noe særlig offentlig debatt. Jeg tviler sterkt på om all lovgivningen er nødvendig, og at den er nødvendig å adoptere uten at EØS-avtalen risikeres hvis det ikke skjer.
At kun 46% ville stemt for EØS-avtalen i dag er rekordlavt. Samtidig berges avtalen av at man ikke vet hvordan det vil gå med næringslivet og sysselsettingen uten avtalen. En utredning om hvordan Norge vil klare seg uten en avtale må nødvendigvis innebære at også norsk EU-medlemskap er et alternativ. Oppslutningen om medlemskap er lav, kanskje fordi folk vet at vi har EØS-avtalen å falle tilbake på. Men hva om det blir flertall for å si den opp? Vil det styrke oppslutningen om norsk EU-medlemskap? Vil den bli sagt opp uten at folk blir mer utrygge på fremtiden for norsk økonomi? Jeg tviler. Med en intensivert debatt om EU-medlemskap vil velgerne se at alternativet til EØS-avtalen (som de er misfornøyde med) er at Norge blir medlem av EU.
I 1994 var mine tre ja-argumenter ved folkeavstemningen at Norge burde ha stemmerett i EU, at med grenseoverskridende forurensning trenger vi både internasjonalt samarbeid og overnasjonale løsninger for å være effektivt, og fred. De tre argumentene er ikke blitt mindre aktuelle på de snart 30 årene som har gått siden folkeavstemningen. Fredsargumentet kunne ved å skjele til Putins Russland og faren for at Trump igjen blir president i USA utvides til være fred og frihet. Heller ikke Kinas økende dominans både i eget nærområde og verden for øvrig svekker freds- og frihetsargumentet.
Ap vil unngå en ny debatt om norsk EU-medlemskap, fordi de er avhengig av nei-partiene SP, SV og Rødt. Høyre vil unngå en ny debatt fordi de gjør seg avhengige av nei-partiet FrP. Spørsmålet er om ja-partiene Venstre og MDG kan påvirke Høyre og Ap til å kutte lenkene til fløypartier, og nærme seg sentrum?
