Mange ser ut til å tro at koblingen mellom helseforsikring og arbeidsgiver er et naturlig trekk ved markedsøkonomier. Dette er feil. I realiteten er det et klart eksempel på konsekvensene av omfattende statlig innblanding. La oss se på hvordan dette utviklet seg i USA: Under depresjonen på 1930-tallet og spesielt under og etter andre verdenskrig, innførte amerikanske myndigheter lønnskontroll som et tiltak for å bekjempe inflasjon. Dette forbudet mot å tilby konkurransedyktige lønninger tvang arbeidsgivere til å finne alternative måter å tiltrekke seg og beholde arbeidskraft på. Deres løsning? Helseforsikring tilbudt som en del av kompensasjonspakken.
Denne ordningen, som opprinnelig var en kreativ omvei rundt restriktiv lovgivning, har vokst seg til en standardpraksis, forsterket av ytterligere regelverk og skatteinsentiver som favoriserer helseforsikring gjennom arbeidsgiver.
Dette systemet har igjen blitt ytterligere forankret gjennom lovgivning som Affordable Care Act, som ble formet med betydelig innflytelse fra forsikringsbransjen. Dette er et klassisk eksempel på fenomenet kjent som «regulatory capture», hvor reguleringer over tid blir formet mer for å tjene de regulerte bransjenes interesser enn å beskytte forbrukernes eller allmennhetens interesser.
Regulatory capture oppstår når en bransje, gjennom lobbyvirksomhet og andre midler, får uforholdsmessig stor innflytelse over de byråkratene og politikerne som utformer og håndhever regler og lovgivning som regulerer bransjen. Resultatet er ofte reguleringer som enten direkte beskytter etablerte aktører mot konkurranse, eller indirekte skaper barrierer for nye aktører, noe som begrenser valgfriheten og holder prisene kunstig høye.
I tilfellet med Affordable Care Act kan vi tolke dette som regulatory capture fra helseforsikringsbransjen, hvor resultatet har blitt en lovgivning som konsoliderer bransjens stilling, samtidig som det gjør det vanskeligere for individer å søke alternative, potensielt mer kostnadseffektive og tilpassede forsikringsløsninger. Dette undergraver essensen av hva et fritt marked skal tilby: en arena hvor konkurranse presser fram innovasjon, bedre tjenester, og lavere priser for forbrukerne.
Resultatet er et helsevesen hvor individets valgfrihet og kontroll over egen helseforsikring er sterkt begrenset.
Det er viktig å forstå at dette utfallet ikke er et resultat av frie markeder, men snarere av massive inngrep fra statens side, som har vridd markedet og frarøvet individer valgfriheten. I et virkelig fritt marked, ville ikke helseforsikring være uløselig knyttet til arbeidsgiveren. Individer ville ha friheten til å velge blant et mangfold av forsikringstilbud, basert på deres egne behov og preferanser, ikke begrenset av deres arbeidsstatus. Dette ville føre til økt konkurranse blant forsikringsselskapene, bedre vilkår for forbrukerne, og et mer effektivt og tilgjengelig helsevesen.
Det er viktig å skille mellom de reelle konsekvensene av statlig innblanding og det potensialet et fritt marked har for å fremme individuell frihet og velstand. Vi ser ikke manglene ved klassisk liberalisme i det amerikanske helsevesenet; vi ser manglene ved et system som har blitt alvorlig forvrengt av statlig innblanding.
