Partileder Guri Melby (V) har igjen satt norsk EU-medlemskap på dagsordenen. Det skaper i kjent stil furore, både blant enkelte partimedlemmer og utenforstående dramatikere som på død og liv skal rope høyt at de ALDRI skal vil stemme på Venstre igjen så lenge de velger å ta et slikt standpunkt. Vi mennesker kan være ganske manipulerende. Det er liten tvil om at man leverer slike offentlige utblåsninger med formål om å gi opposisjonelle krefter munnkurv.
Hvor kommer den innbitte EU-motstanden fra?
Hvis man er belest om forskjellene på EØS og EU, så vil man raskt registrere at veldig mange av de som er høylytte EU-motstandere har ganske lite greie på hva et EU-medlemskap innebærer.
For det første tror mange at vanlige borgere får akkurat like stor handelsfrihet med EØS-medlemskap som med EU-medlemskap. EØS-medlemskap gir bedriftene handelsfrihet, men ikke privatpersoner. Bestiller du en bukse fra Italia, så må du betale både moms og toll. Tollfrihet på varer under 350 kr eksisterer heller ikke lenger. Norske tollmurer sørger for at du som nordmann ikke har tilgang til de nyeste produktene eller nyeste teknologien, før det har gått opp for norske bedrifter at dette kanskje er noe nordmenn er interessert i. Det tar ofte mange år før de innser det. Ingen nekter deg direkte å kjøpe ny teknologi fra Tyskland, men når toll og moms blir lagt på produktet så smaker totalprisen så surt at du i de fleste tilfeller vil la være å kjøpe produktet. Men ta det med ro! Det som er kult i Tyskland i dag blir kult i Norge om 5-10 år. Da er det vår tur.
For det andre velger en del folk å innbille seg selv at et EU-medlemsskap innebærer at Norge blir innlemmet i et slags europeisk diktatur, der ALT skal styres fra Brüssel. Det ironiske er at de EU-direktivene som flest folk bekymrer seg for, er direktiver som krever et moderne lovverk som ivaretar mennesker og dyrs rettigheter fremfor tradisjonsbasert konsensus. Det bør være helt åpenbart for et vestlig land i 2024 at moderne vitenskap trumfer norsk kultur og tradisjon. Dessverre er det en del mennesker som mener det motsatte, og svært ofte er disse både antielitister og antiglobalister som resulterer i innbitt EU-motstand.
For det tredje har mange en selvmotsigende oppfatning der verdens beste produsenter og leverandører (nemlig de norske) ikke vil overleve hvis norske borgere får fri tilgang til europeiske varer. Her må man ta et skritt tilbake, reflektere og fatte et standpunkt. Er norske produsenter og leverandører så geniale, siviliserte og teknologisk moderne at de slår sine europeiske konkurrenter eller ikke? Har man som norsk arbeidstaker rett på en vridd konkurransesituasjon som sikrer et bedre liv for seg selv enn en spansk konkurrent? Ønsker vi at nasjonalitet skal være en viktigere parameter for velstand enn kvalifikasjoner og konkurranseevne? Er ikke det en form for rasisme?
Mulighetene med tvangsmodernisering
Den liberale ryggmargsrefleksen er mot tvang. De negative assosiasjonene som tvang gir er gjerne autoritær undertrykkelse av tankegods som er basert på opplysning, humanisme og modernisering. I allefall var dette motstandskampen de tidlige liberalistene på 1700-tallet stod for i sin kamp mot eneveldet og religion som den store naturvitenskapelige autoritet. Men hva hvis tvangen ikke er høyrereligiøs, fasistisk eller bakstreversk, men humanistisk, demokratisk og moderniserende?
I et parlamentarisk demokrati som Norge fungerer politikerne og journalistene som portvoktere for dagsordenen. Med sosiale medier har portvokternes posisjon blitt svekket, men er fortsatt dominerende. Portvokterne bestemmer i stor grad hva som skal debatteres og voteres på Stortinget, og flertallet overkjører mindretallet med sine synspunkter som blir til vedtatt politikk. I realiteten er derfor nesten all realpolitikk tvang ovenfor et mindretall og liberale mennesker må derfor bestemme seg for om de vil overkjøre et konservativt mindretall eller skåne det konservative mindretallet mot tvang (av prinsipielle årsaker) og dermed vrake egne politiske gjennomslag. Kan så anti-tvangtankegang bli selvutslettende for den liberale bevegelsen?
Jeg støtter Venstres EU-forslag, og tåler tvang ovenfor et EU-hatende mindretall hvis flertallet på Stortinget skulle lande på det.
