Bent Johan forklarer i sitt innlegg 22. mars hvorfor han er mot borgerlønn. Det er en debatt der vi garantert ikke har hørt siste ord. Innlegget er velskrevet og velbegrunnet og stimulerer meg til å skrive om hvorfor jeg er for borgerlønn.
Altså – hvorfor er jeg for borgerlønn?
Jeg er for borgerlønn av pragmatiske årsaker.
Pragmatisme er muligens ikke så kjempeappellerende til steinharde ideologisk overbeviste liberalister, men tenk på følgende:
Hvordan bygge ned staten?
Mange mennesker i Norge lever i dag av det offentlige. Dette gjelder folk som lever av overføringer som pensjoner og trygder, eller folk som er ansatt i offentlig sektor. Det stopper ikke her. Svært mange arbeider i bransjer som er nært knyttet til offentlig sektor. Pressen og landbruket representerer næringer som i stor grad lever på offentlige overføringer, og der er ikke de eneste.
Det stopper ikke her heller. Svært mange som i dag arbeider i privat sektor lever i virkeligheten av offentlige penger. Faktisk er mye av veksten i offentlig pengebruk kanalisert gjennom offentlige innkjøp av varer og tjenester. Vi lever alle av andres skattepenger.
Hvordan kan vi redusere offentlig pengebruk uten å sende befolkningen på fattigkassa? … nei, den finnes jo ikke lenger nå som vi har borgerlønn.
Borgerlønn kan spare penger
Fordelingen av skattebetalernes penger skjer gjennom et sinnrikt byråkrati. Bare ansatt-massen i NAV er på størrelse med befolkningen på Gjøvik, og alle har et syskjenbonn på Gjøvik. I tillegg fordeles det penger til kommuner, kultur og næring. Store deler av dette byråkratiet kan elimineres ved innføringen av borgerlønn. Tenk deg disse dialogene:
Q: Jeg har lyst til å sette opp en opera, kan jeg få litt av skattebetalernes penger?
A: Du har jo borgerlønn, så du får se hva du får til ved egeninnsats.
Q: Jeg vil ha en bro til min lille øy, så jeg slipper å flytte fra distriktene, kan jeg få noen skattekroner?
A: Du har jo borgerlønn, så du kan jo vurdere om du vil jobbe eller ikke, flytte eller bli.
Q: Jeg trenger skattepenger til batteri-fabrikken min, ellers kan jeg ikke betale styre-honorarer i amerikansk størrelse, kan dere legge ut?
A: Tja, du trenger vel ikke egentlig styre-honorarer når styremedlemmene har borgerlønn.
Q: Jobben min er å regne ut hvor mye som skal betales i CO2 kompensasjon, nå som vi ikke har den ordningen lenger, hva skal jeg gjøre?
A: Tja, du kan jo kanskje starte din egen virksomhet. I mellomtiden har du borgerlønn.
….ja, du skjønner tegningen.
Kollektiv eiendom
Et spesielt trekk ved det norske samfunnet er den store offentlige rikdommen. Verdier som på sett og vis eies av det offentlige på vegne av oss alle. Den store potten er selvsagt Oljefondet, men kraftressursene er et godt annet eksempel.
For meg er det et poeng å løfte råderetten over disse verdien ut av politikernes hender og inn i hendene på folk flest.
Det er mulig at mange som er skeptiske til borgerlønn ville like ideen bedre dersom man kalte betalingen: dividende på din folkeaksje.
Dette viser også at finansieringen av borgerlønn ikke behøver å være skatt, annet enn i en alternativ-kost-forstand.
Otium og negotium
Fred er ikke det beste, men at man noget vil. Jeg vil derfor utfordre Bent Johan på moralen i hans fortreffelige artikkel. Er det slik at arbeid er moralsk overlegen lediggang? Jeg sikter til passusen: » … borgerlønn vil lede til at færre arbeider …«.
Vi kjenner jo alle uttrykket nyte sitt otium. Der otium nettopp er arbeidsfrihet. Negasjonen av otium er negotium. Et ord som vi i sin tur kan kjenne igjen fra moderne spansk: negocios, som betyr forretninger. Faktisk er negotie også et norsk ord. Dannede romere skulle aller helst ikke involvere seg i for praktiske saker, altså negotium, men holde seg til sitt otium. Er ikke en slik vurdering bare et uttrykk for personlige preferanser? Har vi blitt sosialdemokrater som holder på arbeidslinja og synes at det er noe moralsk belastende ved ikke å arbeide?
… men, egentlig
Egentlig er selvsagt ikke jeg heller tilhenger av borgerlønn. I alle fall ikke i form av en slags endestasjons-politikk. Derimot tror jeg at ordningen borgerlønn kan ha en rolle å spille mens vi demonterer det gamle regime.
Slik sett blir spørsmålet om jeg er for eller mot borgerlønn et spørsmål om semantikk, men semantikk er viktig i politikk.
