Det er mange som er interessert i borgerlønn, noe som ikke er så rart når man har en velferdsstat som forfølger, støtter og trykker deg ned fra vugge til grav gjennom et byråkrati som ikke akkurat er hverken medmenneskelig eller særlig effektivt. Jeg har lyst til å skrive litt om hvorfor jeg er mot borgerlønn.
Liberaleren har hatt mange artikler om emnet, og den beste og grundigste er uten tvil denne som Vegard Nøtnæs skrev i 2020. Er du veldig interessert kan du lese denne, denne, denne og denne i rekkefølge.
Borgerlønn betyr at alle får et pengebeløp av staten, uavhengig av om man jobber eller ikke. Og her kommer det første problemet med borgerlønn. Borgerlønn kommer bare indirekte fra staten. Den kommer egentlig fra dem som jobber. Fra deres skatt. Skatt handler imidlertid ikke om penger. Det handler om tid. Hvis staten tar en større andel av pengene dine i skatt, så betyr det at du må jobbe lenger for å få det du trenger til ditt liv.
Borgerlønn til mennesker som ikke jobber, betyr at de som jobber må jobbe lenger. Mennesker som allerede sliter med en tung og tidskrevende jobb, bør ikke utsettes for enda større belastning. Jeg er mot borgerlønn fordi jeg mener dette er urettferdig og umoralsk.
Hva skiller borgerlønn fra andre støtteordninger? Jeg er jo mot alle offentlige støtteordninger og all skattlegging. Det er i hvert fall et essensielt skille. Selv om jeg er mot at mennesker tvinges til å betale for syke mennesker eller mennesker med funksjonshemninger, så mener jeg at det er viktig at mennesker som trenger hjelp, får hjelp. Jeg ønsker et samfunn der mennesker ikke lider hvis de er handikappede eller blir syke. Jeg tror faktisk at helt private ordninger er bedre enn offentlige. Det er imidlertid en annen debatt. Det er mange grunner til at mennesker faller utenfor og ikke kan jobbe, og jeg synes at mange av dem fortjener hjelp. Dette er imidlertid også en annen debatt.
Latskap er imidlertid ikke en støtteberettiget funksjonshemning. Borgerlønn betyr at folk skal få utbetalt penger selv om det ikke er noen god grunn til at de ikke kan jobbe. De skal få penger fordi de heller vil spille data eller ligge på sofaen. De skal få penger hvis de vil drive med politisk aktivisme istedenfor å jobbe. De skal få utbetalt penger uansett grunn til at de ikke jobber. Og byrden ved deres valg lempes over på dem som arbeider. De som jobber må jobbe lenger. De går glipp av en fridag, en kortere arbeidsdag eller en uke eller tre med ekstra ferie. Av hensyn til dem som ikke jobber.
Det over er grunnen til at jeg er mot borgerlønn. Det er rett og slett et urettferdig system som belønner noen mennesker (de som ikke arbeider) på bekostning av andre mennesker (de som arbeider).
Og vi som kjenner til viktigheten av incentiver, vet litt om hvordan dette vil utvikle seg. Belønner man noe, får man mer av dem. Straffer man noe, får man mindre av det. Det er all grunn til å tro at borgerlønn vil lede til at færre arbeider og at utgiftene til dette vil øke på sikt. Vi får nemlig en permanent gruppe med all verdens av tid til å drive påvirkning for økt borgerlønn, mens vi andre er opptatt med å arbeide for å betale for opplegget.
