På NRKs «debatten» hevdet Mímir at pensjonsreformen er en gigantisk privatiserings-reform. Det tror jeg at han har rett i. Det er en bra ting.
Bakgrunnen for reformen er lett å forstå. Norges befolkning eldes. Det blir færre som kan betale pensjonene til de mange over skatteseddelen. Folk lever lenger, de har opparbeidet pensjonskrav og de har forventninger til levestandard som pensjonist. Reformen innebærer å gi folk mindre enn hva de ville ha fått uten reformen.
Mímir hevder at dette innebærer at pensjons-reformen er en privatiserings-reform. Det er det jo ganske sikkert. Når folk får mindre pensjon fra staten, så vil de passe på å spare til egen pensjon selv. Folk blir gjort ansvarlige for sin egen økonomi og er i mindre grad statens klienter.
Dette er bra, i og for seg, men som alltid avhenger jo denne vurderingen av hva som er alternativet. Når politikerne i det gamle regimet har spart en del penger som ellers hadde gått til pensjon, hva har de tenkt å bruke innsparingen til?
Godt
Politikerne har selvsagt tenkt å disponere innsparingen selv. De har helt sikkert et prestisjeprosjekt innen samferdsel i tankene, eller en eller annen næring som fortjener å få de pengene som pensjonistene ellers hadde fått. I dette, høyst plausible, scenarioet er reformen ikke til det bedre. Det er bedre for folk å ha penger mellom hendene enn at politikere med slørete visjoner får svi av verdiene.
Bedre
Bedre hadde det vært dersom politikerne i det gamle regimet hadde benyttet innsparingene til skatteletter og heller ha satset på at stimulansene fra dette og andre tiltak ville øke den økonomiske veksttakten i økonomien. Det er en kjent sak at selv små endringer i økonomisk vekst akkumulerer seg til enorme forskjeller i konsum i befolkningen over lengre tidsperioder.
Best
Best ville det være dersom pensjonssystemet ble privatisert og fondert. På denne måten ville folk bli ansvarliggjort og de ville kunne gjøre frie beslutninger om arbeid og pensjon. Petroleums-formuen kunne fordeles ved å ha et særlig lavt skattetrykk.
Hva må gjøres?
Norge er i en unik situasjon. Myndighetene er eier av verdens største offentlige fond. Pussig nok kalles fondet for Statens Pensjonsfond. Pussig fordi avkastningen på fondet brukes til en generell tilførsel på statsbudsjettet, og er ikke knyttet til pensjoner. Fondet gjør at vi har en uvanlig formuende stat til tross for at mange nordmenn merker at lønningen ikke strekker like langt som før.
I lys av dette er det naturlig å spørre:
- Hvorfor må pensjonene kuttes?
- Hvorfor må vi betale så mye i skatter og avgifter når staten er så rik?
Norges unike posisjon gjør at muligheten for å bygge et land med verdens sterkeste individuelle frihet er innenfor rekkevidde.
Å sminke brura
Et sted å begynne kunne være å fjerne begrensningen på individuell pensjonssparing, IPS, som foreslått av Liberalistene, for så å gyve løs på de nødvendige omprioriteringen i finanspolitikken.
