Religionsforsker og professor Torkel Brekke har i en artikkel i Wall Street Journal tatt til orde for at amerikanske universiteter bør boikotte norske antisemittiske universiteter. Artig vinkling, men er standpunktet velbegrunnet?
Torkel Brekke har i det siste gjort seg bemerket som forfatteren av boken Ingen er Uskyldig – antisemittisme på venstresiden. Brekke utdyper boikott-standpunktet ytterligere i et intervju med Morgenbladet. I samme avis går Olav Elgvin inn for at norske universiteter bør boikotte israelske. Har disse karene rett, eller tar de feil?
MHMR:
Det er selvsagt ikke noe i veien for å argumentere for en akademisk boikott av norske universiteter fra et ytringsfrihetsperspektiv. I en drøfting av ytringsfrihet på liberaleren har jeg nylig trukket frem et prinsipp my house my rules (MHMR), som en grense for ytringsfriheten. Den innebærer at effektiv eier av ytrings-plattformen kan bestemme hvem som slipper til. Selvsagt kan my rules gjøres til gjenstand for kritikk, men som en parallell vil jeg si at universiteter selv må avgjøre hvem de vil samarbeide med, og hvorfor, eksempelvis på utvekslingsprogrammer. Å kansellere forskning ville derimot undergrave akademisk frihet. Poenget her er at den aktuelle frys, eller avslutning, av utvekslings-samarbeid er opp til universitetene selv.
En lek med ord
Torkel Brekke forsker på religion og politikk ved MF Høyskole, også kjent som Menighetsfakultetet. Selv studerer jeg filologi ved samme institusjon, gjennom samarbeidet med Norsk filologisk institutt, og har i den sammenhengen studert både et indoarisk språk (sanskrit) og et semittisk språk (mellom-egyptisk). I egenskap av filolog har jeg behov for en noe strammere definisjon av begreper som semitt og arier, enn hva mange andre har. Disse begrepene er knyttet til språk. En semitt er en som snakker et semittisk språk og indo-arier er en som snakker et indo-arisk språk. I dag sier jeg gjerne heller iransk og iraner (eller persisk og perser) om vest-arisk – det er ord med samme betydning.
Hva har så tidlig indo-europeisk språk, eller for den saks skyld semittiske språk, å gjøre med Israel-Palestina-konflikten? Egentlig ingenting. Hvis vi går en liten omvei, så finner vi en sammenheng. Før krigen var antisemittisk ideologi populær i Vest- og Sentral-Europa. Dette er en nedrig rasist ideologi som beskriver samfunnet som preget av en konflikt mellom raser1. Raser defineres ved hvilken språkfamilie dine forfedre tilhørte. Dette i kontrast til en forståelse av rasisme som baserer seg på ytre trekk, altså en persons etnisitet. Dermed er det en forbindelse mellom antisemittisme og semitter, siden antisemittene var opptatt av Europas jødiske befolkning, siden dette var folk som opprinnelig snakket hebraisk, som er et semittisk språk. Antisemittene mente jøde når de sa semitt. I virkeligheten er de færreste semitter jøder.
Selv er jeg av den meningen at det her er ikke jøde eller greker. Antisemittisk ideologi var oppspinn. Det gir liten mening å dele mennesker inn i raser generelt. Tvert imot viser dette at inndeling av mennesker i raser er arbitrær, og i sin tur hvor absurd rasismen er.
Språkfamilier er derimot et meningsfylt begrep, men det er neppe meningsfylt å være for eller mot språkfamilier, selv om vi kjenner til at språk har vært opphav til uenighet i Norge gjennom språkstriden.
Rasist-merkelapper
Brekke er raus i utdelingen av antisemitt-merkelapper i sin bok. Jeg synes at det er uheldig å gi rasist-merkelapper til folk som ikke er rasister. Hvis man leser intervjuet med Brekke i Morgenbladet, vil man legge merke til at han argumenterer for at man ikke kan gi definisjonsmakten til dem som ikke føler seg truffet av betegnelsen. Dette mener jeg er feil. Det har opp gjennom historien vært tilstrekkelig mange som har erkjent seg til en antisemittisk ideologi, slik at det virker meningsløst å bruke merkelappen om mennesker som eksplisitt er anti-anti-semitter. Det er å kalle anti-rasister for rasister.
To andre problemer er at begrepet antisemittisme er knyttet til meninger om staten Israel og at det settes likhetstegn mellom antisemittisme og antisionisme. Staten Israel eksisterte ikke da antisemittismen var utbredt. For å gjøre et billig retorisk poeng så later det til at nest etter planen om å sende jødene til Madagaskar, var antisemittenes prefererte løsning på «jødeproblemet» å opprette en jødisk stat i Palestina. Et annet billig poeng er å påpeke at mange antisionister nettopp er jøder, for det meste av religiøse grunner. Et tredje er at både israelere og palestinere er semitter siden både arabisk og hebraisk er semittiske språk. Et godt poeng er imidlertid å påpeke at kritikk av staten Israel neppe er rasistisk motiverte og følgelig ikke bør gis en rasist-merkelapp. Det er en uheldig politisk retorikk. Det er et sjofelt grep for å assosiere meningsmotstandere med en rasist-ideologi. For å si det på en annen måte: dagens bruk av begrepet antisemittisme arver antisemittismen uetiske, uestetiske og ulogiske sider…bortsett fra når den refererer til antisemitter, da – da er jo nettopp det uetiske, uestetiske, ulogiske og ikke minst det illiberale nettopp poenget.
Offisiell norsk holdning
Kongeriket Norge er medlem av International Holocaust Rememberance Alliance. Det er vel og bra, men denne organisasjonen har en arbeidsdefinisjon av antisemittisme som er temmelig løs, som som ikke later til å referere til antisemittisk ideologi, men snarere holdninger til staten Israel. Dette er problematisk. Det er å blande kortene.
Norsk medlemskap i organisasjonen er også problematisk så lenge den operere med slike løse definisjoner, siden medlemskapet kan tolkes som en støtte til en slik definisjon. Støtte til definisjonen virker som en legitimering av å sette rasist-merkelapper på meningsmotstandere. I mine øyne er den også til hinder for en fredsprosess i Midt-Østen.
Palestina-konflikten – en parabel
Palestina-konflikten er sterkt følelsesladet, noe som sikkert er knyttet til folks religiøse forestillinger. Jeg vil derfor forsøke meg på å belyse den ved en parabel. I disse «Fosen»-tider kan vi tenke oss at samene ville lage en samisk stat i Norden.
Nå kan det tenkes at en del umiddelbar vil si at dette lyder som en god idé, men mon det?
La oss videre tenke oss at at bare mennesker som står oppført i same-manntallet får flytte til Sápmi. Andre med tilknytning til det geografiske området får ikke flytte hit. For å være delaktig i styre og stell må du erklære deg som tilhenger av den samiske staten, slik at politisk behandling av forslag om ikke å ha en etno-stat ikke kan behandles.
Til tross for etnisk forskjellsbehandling, så er Sápmi tross alt den eneste samiske staten i verden. Fortjener ikke samene å ha i alle fall én egen stat?
Som parabel til konflikten i Midt-Østen er denne historien neppe helt dekkende, men hvis jeg skulle koke denne ned til det vesentlige, så ville jeg si at det handler om dette: israelerne vil ha en jødisk stat, derfor kan det ikke tillate palestinske flyktninger å vende hjem fordi palestinerne da ville være i flertall, noe som ville gjøre en jødisk stat illegitim. Alle forslag til løsninger er forsøk på å håndtere denne problemstillingen.
J’accuse:
- Torkel Brekke (og Olav Elgvin) for å legge nesa i saker som han ikke har noe med
- Israel-venner for sette rasist-merkelapper på meningsmotstandere
- Norske myndigheter for å legitimere praksisen i punktet over
Denne nylig avholdte debatten fra Soho Forums gir innsiktsfulle innblikk i Israel-Palestina-konflikten:
Sluttkommentar
La det være klart: dette er et innlegg i en metadebatt, en debatt om hvordan vi diskuterer konflikten i Midt-Østen. Poenget er i første rekke at en del retorikk, spesifikt en retorikk som diskretiterer meningsmotstandere, står i veien for løsninger. Det er derfor ikke et innlegg som innebærer å «holde med» israelere eller palestinere. Tvert i mot ønsker jeg å uttrykke at jeg holder med folk. For å ta den senere tids hendelser som eksempel: Hamas’ drap, voldtekt og bortføring er uttrykk for barbari, på samme måte som israelernes bombing og utsulting av befolkningen på Gaza er barbari. Dessverre er slike handlinger typiske for stater og stats-lignende organisasjoner. Ett sted å starte for å løse denne konflikten er å ha en dialog som følger vanlige regler for dannet debatt.
I alle fall er det neppe konstruktivt i akademisk debatt å sette karakteristikker på sine motdebattanter med begrper som er nært knyttet til nasjonalsosialismen og folkemord. I det minste strider dette med uskrevne regler for dannet debatt om å ta ting i beste mening.
Hvorfor er det så vanskelig å snakke om konflikten i Midt-Østen? Ja, det er et retorisk spørsmål.
Ett av begrepene som jeg bet merke i da jeg tok ex phil var semantisk flertydighet. Hvis du opererer med begreper som har ulik betydning for deltagerne i en debatt, så er det en sikker oppskrift på ikke å komme til enighet om noe. Nå er det jo ikke alle som vil komme til enighet, men å ha en meningsbærende meningsutveksling må være i alles interesse. I vår kontekst: hvorfor ikke si «jøde» hvis du mener jøde? «Israeler» hvis du mener israeler. Selv om det er overlapp, som i utsagnene: «noen jøder er israelere», «mange israelere er jøder», «noen semitter er israelere» og så videre, så er referansen til disse begrepene faktisk ulik, noe som med fordel kan reflekteres i debatt.
- Av en eller annen merkelig grunn mente antisemittene at semitter ikke er kultur-byggende folk. Dette i motsetning til ariere. Ariske sivilisasjoner (altså sivilisasjoner der folk var indo-europeisk talende) var indus-kulturen (dagens Pakistan), perserne, grekerne og romerne. Det pussige ligger i at antisemittene kjente godt til semittiske sivilisasjoner som Ramses’ Egypt eller Hammurabis Babylonia (også kjent som sivilisasjonens vugge). Nå kan man jo tenke at en fyr som Sokrates er mer liberal enn en Hammurabi, men det er en vurdering på et helt annet plan. ↩︎
