”Kriget mot väst: Att bemästra en tid av oförnuft”
av Douglas Murray
Oversatt av Öyvind Vågen
Nopolar publishing 2023, 343 s.
Det som tidligere var en marginal foreteelse innen akademia, har blitt mainstream. Jeg kom til å tenke på dette under fjerde sesong av den populære TV-serien True Detective, nå overtatt og forfattet av Issa López, der flere av disse temaene sammentreffer, som for eksempel First Nations, feminisme og giftig maskulinitet.
Nå er nettopp True Detective en slags fanebærer for nettopp den giftige maskuliniteten, med alkoholiserte og mer eller mindre korrupte mannlige politimenn som ofte pådrar seg klager, så det er et noenlunde friskt pust med et kvinneperspektiv i TV-serien. Det slo meg imidlertid at på bare noen år har landskapet forandret seg helt.
Nå er så klart ikke alt like enkelt som TV-serienes verden, når man i den virkelige verden på en rekke områder kan fornemme det Douglas Murray kaller krigen mot Vesten. Forfatteren, til vanlig journalist i både USA og Storbritannia, viser at det mange aktivister på venstresiden grunnleggende har til felles er en lav forståelse av hva Vesten er og hvilke verdier som står på spill. Det er identitetspolitikk hvis reaksjonære idéer har blitt kledd i en progressiv drakt.
Det har nok ikke unnsluppet noen at det hersker en stor mistro og regelrett fiendtlig innstilling til den eldre historieskrivningen. Historie slik den ble skrevet tidligere og for majoriteten av befolkningen, har blitt satt til side både i USA og Storbritannia, så også i Sverige.
Det man tidligere var relativt enige om når det gjelder de store historiske trekkene og en utviklingsteori, på godt og vondt, har nærmest blitt byttet ut med noe annet og farligere. Det majoriteten tidligere var enige om rundt et begrep som Vesten, i stor grad positivt ladet, har blitt erstattet av et negativt bilde av hva som gjorde Vesten stort.
De verdiene vi før kalte rettsstat, individuelle rettigheter og handlekraft, har i stedet blitt erstattet av slaveri og undertrykkelse, som beskrives som noe typisk for det vestlige. Det er et bekmørkt bilde som legges frem av ulike grupperinger, spesielt grupperinger av ulike sjatteringer som snakker om kritiske hvithetsstudier. Bare navnet avslører hvem som er den egentlige skurken gjennom historien.
Verdier som beskrives utifra et vestlig europeisk perspektiv er utelukkende onde, falske og hegemoniske. At hegemoniet også synes å finnes hos de ofte postmarxistiske med ulike prefikser snakker man ikke like høyt om.
Skal man ta dem på ordet er alle fra Aristoteles via Abraham Lincoln til Winston Churchill mørkemenn eller i verste fall slaveritilhengere hvis gjerning er helt uinteressant for den som vet hvordan det egentlig forholder seg.
At Aristoteles var en av de tidligste reelle vitenskapsmennene i historien, at Lincoln bekjempet Sørstatene i USA under borgerkrigen og befridde slaver som fantes i landet er heller ikke noe man kan lære av.
Heller ikke Winston Churchill duger, som gjerne løftes frem som den fremste briten noensinne, og som tross sin imperialistiske fremtoning beseiret Adolf Hitler på slagmarken. Mer antifascist enn det går det knapt an å bli.
I stedet fremstilles han av kritikere som feig, til tross for sin lange militære karriere og at han deltok ved vestfronten under første verdenskrig.
En annen angrepsvinkel mot Churchill er hans indiske politikk og hans innenrikspolitiske hardhendthet, men også hans konservative fremtoning som provoserer mange på venstresiden.
En politiker av Churchills kaliber og med hans lange politiske gjerning er ikke enkel å bare lettvint avfeie. Det er trolig en av de tydeligste årsakene til at han er så mislikt av mange skrivebordsaktivister av ulike kulører.
Lesere kan spørre seg om dette er noe å mase om egentlig? Med tanke på den navlebeskuende og smålige kritikken som har blitt rettet mot hele grunnlaget for tanken om Vesten er det i seg selv et reelt problem. At det finnes andre store tankestrømninger som misliker denne litt gammeldagse tanken om individet og opplysningen er selvsagt.
Et land som Kina under Xi Jinping og kommunistpartiets styre har et helt annet, noe mer praktisk syn på hvordan individet skal holdes: taust, skattebetalende og under partiets styre. Alle andre tanketradisjoner vil ha vanskelig for å operere i landet.
Også andre mindre hyggelige teokratisk styrte land der en liten elite som regel styrer alt, har ofte mye å vinne om de ikke blir kritisert. At disse teokratiske landene mange ganger bedriver moderne slavehandel tier man ofte stille om for å ikke terge på seg alt for mange; det er jo lettere å gang på gang ta opp Vestens gamle uretter gjennom historien.
Når selv en liten høylytt minoritet i Sverige snakker om å gå tilbake til blasfemilover har noe gått galt etter de offentlige koranbrenningene som fant sted i fjor. Sverige, som siden 1700-tallet har betraktet seg selv som et slags fyrtårn for ytringsfrihet, har begynt å vakle.
Men hva skal man gjøre i stedet?
Svaret på denne vidtgående andakten kan være å motarbeide det med mer kunnskap og en mer aktiv historieskriving der også fordelene med den vestlige arven tas opp.
Det er på høy tid med en ny opplysning. Arven fra både Athen og Jerusalem som en gang i tiden vokste frem i denne delen av verden er verdt å bevare for fremtiden.
Noen avsluttende ord: Boken er velskrevet, underholdende og med en rekke eksempler hentet fra virkeligheten. Den gir også en øyeåpner om det skjebnesvangre problemet Vesten står overfor. Når selv Vestens elite vender seg mot de grunnleggende tidligere felles verdiene er vi inne på en svært farlig vei.
