Liberalistens visjon av et annet samfunn avviker en del fra det gamle regime. Liberalister er ofte flinke til å beskrive et samfunn med utgangspunkt i grunnleggende prinsipper som ikke-aggresjons-prinsippet og selv-eierskap. Hvor flinke er liberalister til å presentere en praktisk plan for å trekke samfunnet i liberalistisk retning?
Hva er problemet?
Problemet er at mange mennesker er klienter av det gamle regime. Det betyr at de er avhengige av skattepenger for å leve. Dette betyr ikke bare at de er mottagere av offentlige støtteordninger, men også at de er offentlige ansatte, eller ansatte i privat sektor som leverer varer og tjenester til det offentlige. En kraftig reduksjon i offentlige utgifter ville svekke inntektene til mange mennesker som lever av skattepenger.
Dette problemet forverres av at disse menneskenes kompetanse er knyttet til offentlig sektor. Det betyr at det vil være vanskelig for mange av dem å få en rent privat jobb, i alle fall til samme lønn som de har blitt vant til.
Endelig har de samme personene, og andre, blitt vant til at en del tjenester er sterkt subsidierte av det offentlige. Det betyr at det eksempelvis vil være problematisk at fastlege-tjenester ikke lenger selges til en subsidiert pris.
Hva er til hjelp?
En rekke trekk ved et liberalistisk samfunn er til hjelp. Først og fremst vil levekostnadene bli langt lavere for de aller fleste. Både bortfall av skatter, avgifter og reguleringer vil gi lavere priser og mer innovasjon for både varer og tjenester. Dette gjør det billigere å leve. Økonomisk vekst vil tilta og skape arbeidsplasser, inntekt og formue, men det er et etterslep i forhold til bortfallet av inntekt under det gamle regime. Spontan selvorganisering vil dette bortfallet av offentlige tjenester. Dette gjelder på områder som helsetjenester og kultur. Det siste skjer når private mesener erstatter det offentlige for finansiering av kunst og kultur.
Hvordan sette inn støtet?
Innføringen av en liberalistisk politikk må ført og fremst ikke resultere i en politisk skapt nedgangskonjunktur. En situasjon med massearbeidsledighet og massivt fall i samlet etterspørsel etter varer og tjenester er ingen oppskrift på oppslutning om politikken. Samtidig er det viktig å vise progresjon. Det må synes at det gamle regime er under demontering. Det er derfor viktig å lete etter lavthengende frukt.
En åpenbar start kan ligge i å selge unna statens eierskap i bedrifter (eksempel: Aker Solutions ASA), eller å selge eiendelene i statlige investeringsfond og legge ned selskapet (eksempel: Investinor). Deretter kan støtten til livssynssamfunn kuttes, noe som bør frigjøre noen stillinger hos Statsforvalteren. Kutt støtten til politiske partier, så kan Partilovnemda legges ned i samme slengen. La det bli virkelig konkurranse i dagligvarebransjen og legg ned Dagligvaretilsynet. Privatiser NRK, så kan Kringkastingsnemda gå med i dragsuget. La ikke-jurister eie advokatkontorer slik at prisen på juridiske tjenester går ned. Flere nemder kan kuttes i samme slengen (eksempel: Vederlagsnemda). Kutt ut hele lotteriloven og legg ned Lotterinemda. Frivillighetsnemda kan oppløse seg selv frivillig. Kutt ut lover som regulerer handlinger uten offer og frigjør ressurser i politi og rettsvesen. Pandemien er over, legg ned Klagenemda for tilskudd til kulturarrangementer. Den etiske nemda for pantesaker har såvidt jeg vet ikke engang medlemmer. Løft oljepengebruken ut av politikernes hender og la folk få utbetalt avkastningen i sedler og mynt. En rekke overføringsordninger kan droppes i samme slengen. Det jobber flere i NAV enn det bor folk på Gjøvik. Fremfor alt – løft penger ut av politikernes lommer og putt dem i lommene på folk flest.
Dette er en taktisk betraktning. En overgang fra det gamle regimet til et liberalistisk samfunn vil være en revolusjon, og det vil være voksesmerter knyttet til denne omveltningen. Norge er i en spesiell situasjon. Oljeinntektene har gjort at offentlig pengebruk har kunnet vokse vilt. Politikerne har også bestemt at pengebruken skal gjøres over offentlige budsjetter heller enn i form av lave skatter. Denne situasjonen gjør det lett å luke i offentlige utgifter uten å velte hele økonomien.
Liberalismen er radikal, men den må også kunne formuleres innen rammen av en stortingsperiode.
