Min bestemor (f.1922) definerte en god ektemann som en som ikke drakk, ikke slo, og hadde jobb. Realiteten for kvinner i hennes tid var en litt annen en min. Hun var en av 12 søsken (egentlig 13, en døde tidlig), forbudstida var en reaksjon på datidens utbredelse av alkoholisme med tilhørende sosiale problemer. Avholdssaka var en arbeiderbevegelse-sak og sterkt støttet av den kvinnelige befolkning: Drikke holdt den arbeidende mann nede. Vold og voldtekt i ekteskapet hadde vært forbudt siden 1905, i internasjonal sammenheng ekstremt progressivt. Men den første høyesterettsdommen for voldtekt i ekteskap falt først i 1974. Husmorpolitikken Norge førte fra rundt 1800 til 1960- tallet gjorde det vanskelig for gifte kvinner å ha fast arbeid, skilsmisse førte med seg et stigma. «Husbråk» var et begrep langt inn i min levetid.
The bar was on the floor.
Siden da har krav til menn, og krav til foreldreskapet, mildt sagt gått opp.
Og fødselstallene har gått ned.
Insentiver virker, og pronatalistene har litt fåfengt prøvd å stagge nedgangen i fødsler, som både har basis i at færre får barn, men også i at færre får mer enn to. Det ble foreslått mer ligging på bygda. Jeg har muligens som bygdejente noen erfaringer angående fortsatt liggings ganske utbredte popularitet i distriktene. At en senterpartist foreslo noe slikt vitner dessuten om noen mangler i senterpartidannelsen, har folk virkelig ikke vært på bygdeungdomslags-fest?
Men det finnes kanskje en diminishing return på økonomiske incentiver, enten i penger eller subsidier. Det kan glatt argumenteres for at grunnen til at vi ikke er i Sør-Koreas sko (0, 84 barn per kvinne) har med de gode ordningene å gjøre, men vi følger jo etter.
Folk vil ikke.
Det er altså ikke sånn at vi er alene i verden om denne utviklingen.
Færre barn i verden
Den demografiske overgangsteorien er det nærmeste vi har en slags jernlov i demografi-faget. Det er nå regnet som ca avgjort at det er en uunngåelig link mellom økonomisk vekst og fall i antall barn. Det er globalt. Demografikjendisen Hans Rosling forsøkte å rette på den utbredte oppfatningen om at land utenfor vesten holdt takten oppe i en ganske lang serie med virale formidlingsvideoer og TED-talks.
Eller som han sa i et intervju: «Jeg har rett og du tar feil«, en holdning jeg skulle ønske flere forskere tok med seg inn i formidlingen sin. Det ville blitt mye artigere der ute.
Det er et par år siden at verden som helhet nådde «peak child».
Les Lene Johansens kommentar: Korleis førebu seg på ein venta ressursmangel
Det er heller ikke noe nytt her i verden: Trenden startet lenge før prevensjon var allment tilgjengelig. I vesten begynte fødselsraten gå ned over hundre år siden. Tilbake til min bestemor, en del av trenden, som fikk ett barn.
En stund ble dette sett på som noe verdt å oppmuntre. Færre barn, mindre fattigdom, mer økonomisk vekst. Kvinnefrigjøring.
Kina har fått en liten aha-opplevelse på feltet. Ettbarnspolitikken virket kanskje i å fremskynde prossessen. Men i 2015 ble antall barn tillatt per familie økt til 2. Og her kjenner vi jo igjen problematikken. Fra National Geographic:
«The reason China is doing this right now is because they have too many men, too many old people, and too few young people. They have this huge crushing demographic crisis as a result of the one-child policy. And if people don’t start having more children, they’re going to have a vastly diminished workforce to support a huge aging population.»
Men har det virket? Det kan jo diskuteres: Unge familier ser nå på mindre familier som langt mer ønskelig. Som i resten av verden med økonomisk vekst. Spesielt interesserte kan leke med tallene her hos gapminder, som har en helt egen side om ting du antagelig tar feil om.
Med færre barn har vi også flere ressurser å bruke på barna. Og det gjør vi.
Den rike middelklassen
Sett utenfra, som barnefri (jeg deltar vel i den miserable statistikken med mine frie valg på området) er det ikke den økonomiske situasjonen for småbarnsforeldre som er det som virker mest slitsomt for de fleste. Det er kravene stilt av foreldrekulturen og samfunnet i innsats.
Akkurat nå er det dyrtid, men vi har fremdeles i snitt bedre levestandard enn på åttitallet da vi fikk flere barn. Det er en økning i forskjeller fordi de lavest på stigen ikke har fått «følge med» på oppturen. Resten har fått hoppe opp så det holder. SSBs rapport (nå ti år gammel) «vi kjøper mer av det meste» er vel selvforklarende.
Middelklassen i Norge er i global sammenheng søkkrike. Prøv å forklare konseptet «hytta» til noen fra litt lenger sør og litt lenger øst.
Men fremdeles har vi nok med de kanskje to barna ganske mange av oss fremdeles får.
Litt glemt i politiske tiltak som barnetrygd og subsidiert barnepass er at det ikke bare er penger som er ressurser. Det er personlige egenskaper, innsats, helse, IQ, verdier.. Alle ting som er ujevnt fordelt i befolkningen.
Økte krav i familielivet
Den innsatsen som kreves handler om økt «produktivitetskrav» i familielivet. Et produktivitetskrav per barn som nær sagt selvfølgelig reduserer antall barn man får. Og fører til større kresenhet i hvem man får barn med. Det holder ikke lenger å ikke drikke, ha jobb og ikke slå for å bidra som forelder. Du må bidra med mer enn penger og å være «snill».
Snill er ikke en feature. Snill er forventet. En bil skal ha motor og bremser.
Den økte investeringen i barn er vel egentlig en naturlig følge av meritokratiet. Ulikheter reproduseres ikke bare av økonomiske overføringer, men av hvem som har tid og innsats og kulturell kapital til å lese for barna sine. Dette er den snikende formen for «konsum». Dyr barnevogn er status. Men du som har råd til matkasse og au pair har en annen fordel: du kjøper deg tid til denne innsatsen. Du som ikke er en alenemor med kronisk sykdom har overskudd til denne innsatsen. Å kunne kaste penger på problemer som husvask og middagsmat kjøper deg rom i samlivet til å unngå samlivsbrudd. «Ekteskapsgapet» er et reelt fenomen, selv om man kan ha ganske lange diskusjoner om korrelasjon og kausalitet her…
Politiske løsninger virker innimellom en smule fåfengt: Forslaget fra en professor her om at rike foreldre kanskje burde la være å lese for barna sine er vel ett av de mest absurde der ute. Og ikke et særs utbredt forslag.
Det etter hvert ganske umenneskelige presset på foreldres input i familielivet er et økonomisk problem som kanskje ikke kan løses med overføringer eller subsidier. Vi verdsetter barna våre og deres fremtid. Samfunnets krav til kompetanse er stadig økende. Å investere mer og mer ressurser i færre barn er et rasjonelt og fritt valg. Det er å velge barn bort også.
Den økende mengden barnløse menn (og kvinner, det øker også her, og igjen sosioøkonomisk betinget. Dårlig helse fører gjerne til noen konkusjoner om muligheter) kan ses på som et slags speil av den økende strukturelle ledigheten på arbeidsmarkedet. Kravene øker. Flere når ikke opp.
Vi har et problem her. Som nok ikke kan kastes penger på uten betydelige negative ringvirkninger eller konsekvenser for folks frihet. I det minste er hele verden i samme båt. Det er jo en trøst.
