Googles etablering av et datasenter i Skien har avstedkommet en debatt om hvordan kraftressursene i landet skal fordeles. Debatten illustrerer hvordan politikere og kommentatorer er preget av en styringsillusjon og et kunstig fokus på den siste saken som har fått en overskrift.
Politikerne i Skien later til å være stolte over å ha blitt valgt som lokasjon for Googles datasenter. Det må de gjerne være – datasenteret vil gi opphav til aktivitet og skatteinntekter. Selv er jeg mer nøytral i vurderingen av næring – det er viktigst at datasenteret oppfyller sitt samfunnsoppdrag (datasentertjenester) på en teknisk og kostnadsmessig optimal måte. Det er mindre viktig hvor de gjør det. Vi benytter oss alle av slike tjenester daglig.
Debatten er interessant fordi en rekke kommentatorer – talking heads såvel som kommentarfeltryttere – har en formening om hvilken strøm som skal gå til dette spesifikke prosjektet. Jeg kan garantere at hvis politikere, eller, grøss og gru, folk i folkeavstemninger skulle ta stilling til hvilken kraft som skulle gå til hvem og til hvilken pris, så ville ting raskt gå i stå her til lands.
Jeg vil derfor slå et slag for prismekanismen. Prissignaler gjør at uttallige mennesker kan samarbeide om å gi deg de varene og tjenestene som du er avhengig av til en så lav pris som mulig. Slik er det også med strøm. For at kraftressursene skal kunne brukes effektivt er det nødvendig å la prismekanismen fungere.
Problemstillingen er særlig relevant for elektrisk kraft fordi Norge er i ferd med å gå fra å være en nettoeksportør av kraft til å bli en netto importør. Videre er det en i dag innført en rekke subsidieordninger som skal få folk til å bruke mer kraft enn de egentlig er villige til å betale for. Dette gjelder både strømstøtten til husholdninger, og langt viktigere CO2-kompensasjonsordningen for kraftkrevende industri. Disse ordningene bidrar til sløsing med strøm.
Når strømprisen er høyere enn før, så viser det at strøm er et knappere gode enn hva det har vært. Det er jo riktig – bortfall av en del energikilder har gjort energi knappere. Høyere priser leder til superprofitt som incentiverer til effektivisering og innovasjon. For at innovasjonen skal materialisere seg er det viktig at ikke myndighetene stritter imot nye måter å produsere energi på. Spørsmålet om fordeling av kraften er også best løst med en prismekanisme. Den som verdsetter kraften høyest er også villig til å betale mest for den. Det er derfor viktig å unngå subsidiering av kraftressursene. Subsidiering er en oppskrift på sløsing.
Er det en formueseffekt av økte strømpriser – ja, det er klart at det er! Superprofitten går til strømprodusentene som i Norge for det meste vil si det offentlige. Økte strømpriser er derfor i første rekke en skatteøkning. Heller enn å subsidiere strømkonsum når strømmen er knapp kunne myndighetene ha brukt de økte inntektene på å redusere skatter og avgifter, noe som ville gitt folk del i gevinsten og gitt dem retten til å bestemme hvordan gevinsten skulle brukes. Hvis du ikke stoler på politikerne kan du gå inn for Liberalistenes løsning med å gjøre Statkraft og Statnett til folkeaksjeselskaper.
Til slutt vil jeg bare slå et slag for teknologinøytralitet. Det er lett å tenke at vi i fremtiden vil bruke mer kraft enn i dag (datasentere er et godt eksempel), og det er naturlig å tenke over hvor kraften skal komme fra. Mange peker i dag på kjernekraft, og det er en nærliggende tanke. Hva slags løsning som lar seg kommersialisere er imidlertid ikke opplagt. Hva som vil være helt sentralt fremover er at myndighetene ikke sikker kjepper i hjulene for energi-innovasjon (eller annen innovasjon). Markedet vil løfte kreative og realistiske løsninger når det bare får muligheten.
