Etter et års unødvendig trenering med innenrikspolitisk slagside fra Tyrkia og Ungarn tyder nå alt på at den siste formaliten for Sveriges NATO-medlemskap vil være på plass 26 februar. Da er det ungarske parlamentet forventet å godkjenne den svenske søknaden som siste medlemsland.
Det er på høy tid.
På den ene siden representerer Sveriges medlemskap på lang sikt en direkte strategisk ulempe for Russland, og representerer en del av prisen Putin må betale for sin angrepskrig i nabolandet, og generelle bølleoppførsel for øvrig. NATOs grense mot Russland blir lengre, nøytrale stater på grensen man kunne tillate seg å utfordre under visse omstendigheter blir færre, og NATO blir en mektigere motstander militært (Sverige, som Finland, kan bite fra seg godt utover egen vektklasse). På det strategiske plan har semi-eksklaven Kaliningrad (Königsberg før annen verdenskrig) siden murens fall vært et geopolitisk trumfkort for Russland. Det skyldes både områdets fremskutte posisjon i Europa, og at havnen som den eneste nord og vest av svartehavet er isfri året rundt.
Østersjøen blir nå et havområde NATO for alle praktiske formål kontrollerer, og der Russland seiler på nåde. Eksklaven kan fremstå mer som en permanent strategisk risiko nå, sårbar for å trues og mistes på det ene eller annet vis. Det er ingen direkte adgang over land, og Suwavki-åpningen mellom Polen og Litauen kan se ut til å bli vanskeligere å traversere med Polens massive opprustning (Polen har vært utsatt for Moskvas vennskap før, og bygger seg opp til å bli blant Europas største konvensjonelle militærmakter før det skjer igjen). Polen tok seg til og med bryet med å bygge en kostbar kanal sør av innseilingen til Kaliningrad for å slippe å måtte forholde seg til russiske innfall. Forbindelsen sjøveien mellom den trange bukten i St Petersburg (som nå har NATO på begge sider) til den trange bukten utenfor Kaliningrad er på en god dag sårbar. På toppen har en økende andel av den millionen som bor i Kaliningrad et ønske om uavhengighet fra Russland. De geopolitiske omstendighetene bidrar neppe til å dempe den tendensen.
I tillegg er Sveriges medlemskap potensielt svært gode nyheter for Ukraina, og tilsvarende dårlig nytt for Russland. Dessverre åpner denne muligheten seg et år senere enn nødvendig.
Avgjørende for et presset Ukraina
Ukraina har kjempet i motbakke gjennom vinteren. Tross enorme russiske tap som så langt det er mulig å vite er flere ganger større enn Ukrainas, er likevel kostnaden for Ukraina enorm. Byer ødelegges, områder minelegges, materiell slites ned, soldater slites ut og ammunisjonslagrene tømmes. Ukrainas venner somler med å øke sin produksjonskapasitet og dermed evne til militær bistand samtidig som den nesten fire ganger større bandittstaten i nord og øst har omstilt til en krigsøkonomi som nå produserer store mengder ammunisjon, krysserraketter og annet materiell på bekostning av et allerede underprioritert sivilsamfunn. De er godt hjulpet av at store land som India, Kina og Brasil, har ledere som besitter nokså fleksible moralske kompass. Sanksjonene mot Russland har mange hull, og med villige kjøpere er oljeeksport fortsatt en viktig finansieringskilde for krigsforbrytelsene i nabolandet.
Det kan man jo med fordel huske på om disse og likesinnede statsledere skulle trenge venner i vesten i fremtiden. Russlands reklamekampanje for eget militært materiell i Ukraina har nok ikke imponert storkunder som India vesentlig. I en verden der vestlige land skal ruste opp massivt for (igjen) å utkonkurrere Russland, og denne gang også Kina, vil neppe India stå øverst på listen over prioriterte kunder for bedre militært materiell produsert i vesten når det blir trangt i døren.
Med Sveriges territorielle sikkerhet formelt ivaretatt av artikkel 5, har svenskene allerede antydet at Ukraina vil motta et antall Saab JAS-39 Gripen-C jagerfly. Det er rimelig å anta at det vil dreie seg om rundt et dusin (brukernasjonene med de minste Gripen-flåtene, Ungarn, Tsjekkia og Thailand, besitter 12-14 skrog hver seg). Det er rimelig å tenke at et antall i denne størrelsesorden er omtrent minimum for å skape en effektiv skvadron med strategisk betydning i krigen. Noe over 20 fly hadde skapt en robust skvadron med betydelig slagkraft, fleksibilitet og dybde. Det er allerede lenge siden de første ryktene om ukrainske piloter på uspesifisert opplæring Sverige begynte å svirre, så en stridsklar skvadron kan være klar nokså raskt. Vårt naboland sitter på rett under hundre operative enheter av Gripen C, og er for egen del i ferd med å erstatte dem med den nye E-varianten. En stor del av C-flåten er planlagt faset ut i løpet av 2025. NATO-medlemskapet bidrar dermed med litt pusterom og fleksibilitet for tidslinjene her.
Sverige har allerede gitt 51 CV-90 stormpanservogner, minst 8 Archer selvgående artillerisystemer, ti svenske versjoner av Leopard II og har lovet ti Stridsbåt-90 nylig. Gitt at Sverige satt på over 550 av førstnevnte kan nok økt geopolitisk fleksibilitet gjøre ytterligere donasjoner enklere. Det strategiske regnestykket svekkes heller ikke av at gavene går til en ny alliert, på bekostning av ens eneste potensielle fiende. Ukraina har, foruten gavene, selv bestilt splitter nye CV-90 kommersielt. Saab og Sverige har utsatt leveringer til andre kunder og produserer nå nye vogner kun for Ukraina.
Danmark har nylig satt standarden ved rett og slett å sende alt artilleri de har til Ukraina. Det har noen fordeler å ikke bo rett ved siden av Russland.
Men Ukraina vil i nær fremtid motta F-16 med ferdig utdannede ukrainske piloter fra giverlandsgruppen. Hvorfor ikke sende flere F-16, som er produsert i tusentall og er i ferd med å fases ut fra vestlige luftforsvar, heller enn å introdusere en ekstra type jagerfly som til alt overmål bare er produsert i noen hundre eksemplarer?
Designet for forsvarskrig mot Russland
Gripen er et svært imponerende industrielt prosjekt for et lite land som Sverige, og det er skreddersydd for behovene Ukraina har. NATOs doktrine baserer seg på luftherredømme, og jagerfly som F-16, F-35, Rafale og Eurofighter, er designet med og for disse forutsetningene. NATOs overlegne luftmakt har vært det strategiske mottrekket til Russlands massive panser- og bakkestyrker. NATO-land har dermed kunnet tillate seg å bygge komplekse, sårbare og relativt store (og kapable) maskiner designet for å operere som del av store flåter med høye krav til vedlikehold, mannskap og infrastruktur.
De er dog ikke bygget for den krigen Ukraina er tvunget til å føre.
Løftene om F-16 fra Nederland, Danmark, Norge og andre kom fordi F-16 var det minst uegnede flyet som samtidig var tilgjengelig når tiden var knapp. Det er en klar oppgradering for Ukraina, men langt fra optimalt.
Gripen er derimot bygget for Sveriges behov utenfor NATO – en geriljakrig i luften der flystriper og infrastruktur ødelegges av en nominelt overlegen fiende. Gripen er lite og robust og kan lande og ta av på alt fra motorveier til korte og ujevne improviserte rullebaner. F-16 har til sammenligning et absolutt krav til lange, jevne rullebaner som holdes svært nøye ved like. Luftinntaket direkte over nesehjulet er en effektiv støvsuger for det meste av småstein og skrot som måtte ligge på rullebanen (jetmotorer liker ikke slikt). Normal vedlikeholdsbelastning per flytime ligger på om lag sytten arbeidstimer. Gripen kan, om nødvendig, vedlikeholdes i felt av et lag på en håndfull vernepliktige med grunnopplæring og én sjefstekniker i to militære feltvogner. Ømløpshastigheten etter landing på f eks en motorvei, med full retanking og ny våpenlast, anslås til et kvarter i strid. Ved behov kan F-16 også retankes og utrustes stop-and-go, men vedlikeholdskravene over tid er likevel betydelig høyere. Og det må skje på en etablert rullebane med betydelig mer infrastruktur. Slikt blir sårbart for sabotasje fra motstanderen.
På toppen av dette er NATOs jagerfly relativt sett mest overlegne når flere fly samarbeider i stor høyde og med lang avstand til fienden med sine langtrekkende missiler, bedre radar, skarpere situasjonsoverblikk og større evne til utveksling og samordning av stridsrelevant informasjon. Ukrainske piloter må derimot fly lavt for å unngå russisk luftvern, og nær frontlinjen for å støtte egne styrker.
Omtrent slik svenskene så for seg at de måtte operere da de designet Gripen.
Gripen er på nesten alle måter hakket bedre egnet for kampene i Ukraina enn F-16, og har i tillegg klasseledende systemer for elektronisk krigføring, dels til erstatning for kostbar stealth-teknologi, og betydelig lavere livstidskost enn alternativene. Om systemet fungerer så godt man kan håpe, kan det fort være Saab får fylt opp ordrebøkene for sin nye E-modell når støvet legger seg over slagmarken i Ukraina. Ukrainerne har dessuten uttrykt et tydelig ønske om å produsere både Leopard og CV-90 lokalt så snart som mulig, som formodentlig lar seg gjøre så snart krigen er noenlunde avklart. De skal, som oss, være naboer med Russland i fremtiden også.
NATO blir bedre med Sverige og Finland. Og Ukraina.
