Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 4, 1996.
Liberalismen er en sterk moderniserende kraft som over tid har skapt skiftende vilkår for samfunn. Ved alle anledninger når liberalismen har hatt innvirkning på praktisk politikk, har motstandere gjort sin stemme hørt. Vi har sett det i Sverige, men spesielt i land hvis politiske innhold har hatt en tydeligere liberal karakter. I nyere tid har filosofen John Gray blitt talerør for den konservative kritikken av modernisering av liberalismen.
John Grays akademiske arbeid har lenge vært konsentrert om liberalisme, i alle dens ulike former. Allerede tidlig på 1970-tallet begynte Gray som ung filosof å publisere artikler i akademiske tidsskrifter om ulike liberale filosofier, deres innhold, motsetninger og problemer. Mange av disse artiklene er samlet i bøkene Liberalism (Open University Press, 1986) og Liberalisms: Essays in Political Philosophy (Routledge, 1989). Begge disse bøkene er imponerende. Gray orienterer seg meget begavet i liberalismens idékretser og peker fortjenstfullt på problemer, motsetninger, anomalier osv. i ulike teorier. Mill, Spencer, Hayek, Oakeshott, Popper, Rawls, Nozick, Smith ja nesten alle er kuttet. Gray botaniserer ikke bare blant filosofer, men beveger seg også innen andre vitenskapelige disipliner, som økonomisk teori. De ulike vitenskapelige bidragene i Grays forfatterskap kan være basert på at han har vært aktiv i mange ulike grener av samfunnsvitenskapene. Alt i alt presenterer Gray et ganske fragmentert bilde av liberalismen med mange ulike grener som er vanskelig å forene i nevneverdig grad. Utgangspunktene og konklusjonene er altfor ulike.
Grays vandring i liberale teorier har også resultert i en rekke bøker om individuelle filosofer, og det var disse som grunnla den autoritetsstatus som Gray nylig har fått innen politisk teori og filosofi. I bøkene Mill on Liberty: a Defense (Routledge & Kegan Paul, 1983), Hayek on Liberty (Basil Blackwell, 1984) og Isaiah Berlin (HarperCollins, 1994) analyserte tre fremtredende liberale tenkere med en kritisk skarphet og kontrasten til de tradisjonelle tolkningene av disse er ofte markant. Dette gjelder for eksempel diskusjonen om Mill i vesentlig grad kan sorteres under liberalismens paraply og om Hayeks teori om kulturell evolusjon virkelig stemmer overens med hans andre teser. På begge disse punkter har Gray bidratt med svært leseverdige resonnementer, noe som ikke minst kommer frem av de mange referansereferansene til disse bøkene i samfunnsvitenskapelige sammenhenger.
Det som kjennetegner all Grays litteratur sitert ovenfor er at tonen er tørt akademisk med fokus på analyse av individuelle representanter for liberalismen. Det er ingen nevneverdig resonnement rundt egne meninger, til tross for at man kan lese mellom linjene en mening som på mange måter kan spores til det som vanligvis kalles nyliberalisme. Noen ganger kan man imidlertid finne en skepsis til liberalismens teoretiske kjerne, blant annet i det avsluttende kapittelet i boken Liberalisms som heter After Liberalism. Imidlertid er tonen fortsatt analytisk begrunnet og ingen presise skisser for alternative tilnærminger vises. Det er dermed vanskelig å få et reelt grep om Grays tidlige syn gjennom forfatterskapet, men det rådende synet ser ut til å være at han i hovedsak var en sterk talsmann for markedsliberalisme, noe som også understrekes av rollen han spilte i Thatchers systemendringspolitikk. på 1980-tallet.
Fullstendig reversering?
Hvis denne tolkningen er riktig, som Gray så vidt jeg vet aldri benektet, kan man si at det skjedde et perspektivskifte i Grays syn på begynnelsen av nittitallet. Gray fortsatte riktignok å se på liberalismen, men nå fra et helt annet perspektiv. Den meningsnøytrale posisjonen som tidligere var karakteristisk for forfatterskapet hans ble blåst bort og i stedet begynte den nyliberale ideologien, nokså uforsiktig sammensatt, å bli angrepet med et skarpt polemisk poeng. De abstrakte og teoretiske resonnementene ble riktignok stående, men nå ble de supplert med synspunkter på den praktiske politikken som ifølge Gray skulle tas i en ny konservativ retning.
Grays nye konservative perspektiv er utviklet i en rekke forskjellige bøker. Den første indikasjonen kom gjennom en publikasjon fra Institute for Economic Affairs: The Moral Foundations of Market Institutions som inneholdt en ganske urettferdig undersøkelse av libertarianisme, som Gray velger å kalle sin motstander i denne boken, fra et tradisjonalistisk perspektiv. Boken skapte imidlertid ikke mye kontrovers, men det tok tid før utgivelsen av Beyond the New Right: Markets, Government and the Common Environment (Routledge, 1993) før den store mengden av filosofiske og politiske entusiaster fikk øye på budskapet som ble presentert. På mange måter var denne boken noe av et utgangspunkt for den store litterære floraen av kontekstbundne samfunnsfilosofier og sivilsamfunn som fylte bokhyllene og gjenopplivet en inspirerende diskurs i nyere tid. Også i denne boken var fokuset delvis på nyliberalismen og dens påståtte feilslutninger. Emnet ble imidlertid ikke avklart for Gray med denne publikasjonen, men i de senere årene av nittitallet har han kommet tilbake med utfyllende resonnementer i bøkene Post-Liberalism: Studies in Political Thought (Routledge, 1993), The Undoing of Conservatism (The Undoing of Conservatism). Social Market Foundation, 1994) og Enlightenments Wake: Politics and Culture at the Close of the Modern Age (Routledge, 1995).
Det nye høyre
John Grays’ teser om det nye konservative perspektivet er delvis basert på filosofien som begrepet New Right kom til å representere på åttitallet. Strømmen kom i alt for stor grad til å bli dominert av snevre økonomiske perspektiver, for eksempel monetarisme, som i sin fremgang ble blind for fart og savnet essensielle mekanismer i samfunnet den forsøkte å endre. Verdensbildet som rådde så ikke på helheten. De enkelte delene ble tatt ut av kontekst og resultatene var elendige. Kjeden er ikke sterkere enn det svakeste leddet. De liberale og moderniserende kreftene som ble drevet, knuste, som en utilsiktet konsekvens, de grunnleggende verdiene og mekanismene som muliggjør deres egen eksistens.
Noen ganger kan man få inntrykk av at Grays meninger er kontekstbundne, skapt av tingenes rekkefølge i tid og rom. Problembildet er ofte hentet fra Nye Høyre og med sterke ord avfeier han troen på en universell filosofi. I tillegg er spillefeltet i Beyond the New Right Storbritannia, post-Thatcher. Man skal imidlertid ikke la seg forføre av dette. Grays image er ikke bare et resultat av en påstått feilslått politisk utvikling på åttitallet, men har dypere røtter enn det, noe som ikke minst vises når nyliberalismen dissekeres.
Liberalismens feilslutning
Grays syn på den umulige nyliberalismen er basert på resonnementer som har et solid grunnlag langt tilbake i tid og de bæres i kategorisk avvisende termer som i hovedsak trekker oppmerksomheten mot den universelle siden av en ideologi. Litt systematisk, og kort oppsummert, kunne man oppsummere Grays avvisende holdning til nyliberalisme, og faktisk alle former for liberalisme, fra følgende perspektiv.
i) Liberalismen er tuftet på troen på det rasjonelle mennesket, det vesen som er utstyrt med fornuft som kan bringe velvære både til ham selv og samfunnet som helhet. Gray illustrerer dette med synspunkter som dominerte opplysningstiden, som han uten tvil broderer med liberalisme, og det dominerende synet i økonomisk teori som i sin ekstreme forlengelse ikke kan forklare irrasjonell oppførsel. Det ekstremt gyldige faktum som Gray ønsker å understreke er at mennesket ikke er et allsidig rasjonelt vesen som har evnen til å se helheten i alle de flyktige øyeblikkene som ulike valg og handlingsmåter bestemmes. Tvert imot gjør mennesket ofte feil og har ikke alltid evnen til å handle rasjonelt ut fra egne preferanser. I liberal teori, hevder Gray, får den rasjonelle måten å tenke på utopiske trekk som ikke har resonans i samfunnets virkelighet og som per definisjon er umulige. Gray er skeptisk til alle utopiske filosofier.
ii) Liberalismens utgangspunkt er et autonomt og atomisert vesen som kun har ansvar for seg selv. Ingen andre skal trenge å ta en tvangsposisjon og måtte forklare og forsvare andre individers handlinger. Men enkeltpersoners handlinger får også konsekvenser for andre og Gray mener det er et absurd syn at det ikke skal tas hensyn til andres situasjon, for eksempel familien og de frivillige foreningene individene opptrer innenfor.
iii) Liberalismens jord, individuell selvtilfredshet, er ifølge Gray en absurd forestilling uttrykt i både praktiske og teoretiske termer ved grader av effektivitet i samfunnet og via et altfor snevert syn på rettigheter og rettferdighet. Hele tilnærmingen i dette perspektivet er feil. Det sneversynte individualistiske synspunktet, som danner grunnlaget for en liberal moral, fokuserer på feil verdier og feil mål. Samfunnet som helhet må også ha et mål og en mening, og mennesker har ikke bare rettigheter, men også plikter. Plikten til å bidra til felles beste, res publica.
iv) Liberalisme er, i Grays verdensbilde, en universell filosofi som hevder å være gyldig i alle tider og steder. Denne tilnærmingen er imidlertid urealistisk fordi alle samfunn må organiseres ut fra egne forutsetninger og egenskaper.
Med disse temaene som utgangspunkt tar Gray tak i politisk idéhistorie og prøver å demonstrere en bevisst fragmentering av tradisjonelle fellesskap fra liberale side. Det filosofiske grunnlaget for dette ble lagt av opplysningstidens teorier om mennesket og dets rolle i samfunnet. Det ideologiske grunnlaget for opplysningstiden, som også sterkt preget andre ideologier som konservatisme og sosialisme, blir dermed syndebukken. Det var i denne tiden de store feilslutningene ble grunnlagt og derfor er det ikke rart at Gray legger en stor del av oppmerksomheten til denne epoken.
Blikkfanget konsentrerer seg også om moderniseringskreftene, fremfor alt de fire temaene presentert ovenfor, og Gray er som kjent svært skeptisk til disse. I liberalistenes iver etter å få til en ny samfunnsorden er det gjort mange feil. Verdiene som et fritt samfunn er tuftet på har blitt både bevisst og utilsiktet motarbeidet, noe som verken er til fordel for den enkelte eller samfunnet for øvrig. Usikkerheten som har strømmet ut fra liberalismens kjølvann har undergravd eksistensen av et sivilisert og flerkulturelt samfunn. På lang sikt er et fritt samfunn derfor en umulig ligning dersom utviklingen fortsetter i samme retning.
Den nye individuelle konservatismen
Den universelle kritikken av liberalismen, spesielt nyliberalismen, mildnes noe når Gray tar sikte på å forklare sitt syn på politikkens ideologiske og praktiske utforming. Ulike elementer av liberalismen, for eksempel markedet, har gode effekter på samfunnet. Men altfor overdrevne synspunkter omstøter disse effektene, spesielt i kombinasjon med opprettelsen av en liberal moral. Gray skriver om postliberalisme…
Jeg prøvde å gi en mer substansiell uttalelse om en etterfølger-teori til liberalismen, der liberal praksis ikke forsvares som anvendelsen av en universell politisk moral, men som en historisk arv som møter menneskelige behov i sammenheng med senmoderniteten. I dette postliberale perspektivet aksepteres feilene til den fundamentalistiske liberale politiske filosofien som endelige og ikke til å beklage, siden vi har alt vi trenger i kjerneinstitusjonene til det liberale sivilsamfunnet, som nå sprer seg til mange deler av verden i kjølvannet. av det kommunistiske sammenbruddet. Jeg konkluderer med at det var til en vurdering av detaljene i den historiske arven til liberal praksis vi nå skulle reparere, snarere enn til noen av de teoretiske utsiktene som tilbys av liberal teori, da vi gikk inn i den tidlige postmoderne perioden.
Som navnet på den siterte boken antyder, er Gray ute etter å lage en post-liberal teori, en teori som ikke avviser alle elementer av liberalisme, men prøver å finne nødvendige komplementer til den. I Post-Liberalism publiseres for første gang, resten av innholdet er basert på tidligere publiserte artikler, den polemiske delen Hva er død og hva lever i liberalismen som avfeier punktene presentert ovenfor og fremhever det som er sitert i linjene over . «Jeg argumenterer for at det som lever i liberalismen er den historiske arven,…, fra et sivilt samfunn hvis institusjoner beskytter friheten og tillater borgerfred.»
Nok en gang presenteres en tilnærming som i mange henseender har sitt utspring i den liberale politiske utviklingen på åttitallet, da hovedsakelig i Storbritannia og USA. Det universelle trekk ved Grays syn på mislykket liberalisme forvandles til en særegen tankeprosess hvis resultat er en sympatisk holdning til mange av institusjonene etablert av liberalismen gjennom tidene.
Det Gray imidlertid ønsker å trekke verdens oppmerksomhet på er at utviklingen har gått alt for langt og at det er grunn til å rette opp feilene som liberalismen har gjort. Det alt for grove fokuset på rettigheter og liberale kontraktsteorier må brytes og en ny politikk, en konservativ individualisme, må utvikles for at samfunnet skal overleve de prosessene som liberal modernisering setter i gang. En tilbakevending til tradisjonell konservativ politikk er imidlertid ikke mulig. Liberal modernisering har slått ut institusjonene som grunnla denne tilnærmingen og blikket må i stedet rettes mot fremtiden. Prosessene iscenesatt av modernisering er irreversible og kan bare korrigeres med nye mekanismer. Gray skriver i Post-liberalism:
Det antyder at det historiske rommet der en sammenhengende form for konservativ politisk praksis kunne forekomme, ikke lenger eksisterer i de fleste vestlige land: det har blitt ødelagt av New Right-politikk hvis effekt har vært å akselerere og utdype alle kreftene i senmoderniteten som svekker bånd med fortiden. Av denne grunn kan det ikke være noen tilbakevending til tradisjonen som en løsning for våre sykdommer. En tilbakevending til tradisjon er ikke en mulighet av en annen grunn, som er opplysningstidens avhengighet av langt eldre tradisjoner – sokratiske og kristne, for eksempel – som går i oppløsning samtidig som opplysningsprosjektet går i oppløsning.
Som dette sitatet delvis viser, er det et moderniseringsaspekt i Grays synspunkter som knytter seg tilbake til det ovenfor påståtte faktum at liberalisme er umulig i en tid da det moderne samfunnet har nådd en posisjon som trenger felles verdier for å takle sivilisert brobygging mellom ulike kulturer og generasjoner. Disse verdiene har sitt grunnlag i sivilsamfunnet og den nye konservative politikken må ta sikte på å støtte dem. Støtten gir folk en ny sjanse og muligheter til å vokse. I tillegg uttrykkes et idealbilde av samfunnet som i motsetning til den nøytrale liberale staten har meninger om hva som er bra, rett og galt. Dette er både på et grunnleggende og operasjonelt nivå.
Spørsmålet er da hva disse verdiene skal være og hvordan de skal komme til uttrykk i praktisk politikk. Gray er ikke spesielt tydelig eller spesifikk i noen av disse sammenhengene. Noen ganger henter han verdiene sine inn i en tradisjonell konservatisme, men i neste åndedrag avviser han en retur til tidligere idealer og sier i stedet at han ønsker å skape nye verdier som kan møte moderne modernisering på en gunstig måte. Gray finner løsningen på denne nesten uløselige ligningen i verdier som ansvar, familien og kirken. Disse må få støtte fra staten i en eller annen form, men hvordan dette skal skje er nokså uklart. I stedet for å fortelle hva han vil se, polemiserer Gray mot det uønskede, for eksempel kupongsystemer og negativ inntektsskatt.
Grønn konservatisme
Det er ett unntak fra taushetsprinsippet som kjennetegner Grays litteratur i disse henseender og som angår miljøpolitikk. Siste del av boken Beyond the New Right – An Agenda for Green Conservatism – tar for seg dette perspektivet og har over tid blitt viden kjent og omtalt. Gray prøver i dette kapittelet å finne områder med felles grunnlag mellom konservatisme og grønn tenkning, men også å peke på forskjellene som gjenstår og hva de kan lære av hverandre.
Synet Gray ønsker å formidle er den stabile staten som ikke legger særlig vekt på uavbrutt økonomisk vekst. I stedet bør mål som fellesarven og fellesmiljøet være retningsgivende for utformingen av politikken. I så måte mener Gray at Høyre har mye å lære av De Grønne. Han ønsker imidlertid også å heise et varselflagg. Utpoismen og universalismen til De Grønne, som også er et produkt av opplysningstidens arv, må temmes og finne mer skeptiske og stabile former. Omtrent som konservatismen som Gray sier han vil oppleve.
I denne sammenhengen konkretiserer Gray også sine tanker. Problembildene er tydelig beskrevet, og det samme er løsningene. Den destruktive teknologien (som ikke er all teknologi), den utemmede befolkningsveksten og transportsystemet er konkrete punkter som Gray resonnerer rundt.
Det hemmet modernisering
Totalt sett er det presenterte bildet av Grays avhandlinger ganske eklektisk. Et konsistent ideologisk system avfeies og i stedet plukkes brikker fra ulike synsvinkler. Alt med mål om å skape et stabilt samfunn med klare verdier som skaper grobunn for de liberale institusjonene som allerede eksisterer og driver.
Som det er flyktig påpekt ovenfor, inntar moderniseringsprosesser en sentral posisjon i Grays resonnement. Den rasjonelle moderniseringen, tuftet i opplysningstidens filosofi og blant annet uttrykt gjennom hemningsløs progressivisme og sekularisering, settes i fokus og utsettes for skarp kritikk. Gjennom tidene har det erodert verdier og normer som er nødvendige for alle samfunn, og nyere liberale utvikling har presset frem en situasjon som truer med å undergrave seg selv i det lange løp. Derfor må det etableres krefter som temmer modernisering.
Men Grays holdning er noe delt. Modernisering avfeies ikke fullstendig, men de positive effektene av fremskrittet fremheves også. Og disse egenskapene har en gitt plass i det konservative idésystemet som Gray sier han ønsker å se. Denne doble tilnærmingen er ganske komplisert. To ulike synspunkter må rommes innenfor samme ramme og det er grunn til å stille spørsmål ved et slikt idékompleks. Når skal moderniseringen få utvikle seg og når skal den temmes? Usikkerheten rundt dette skaper blokkeringer i mange ideologiske spørsmål og kan i den praktiske politiske utformingen komme til å symbolisere en stor dose vilkårlighet.
Det doble synet på modernisering er på ingen måte ukjent, men verden har opplevd slikt tidligere. Som tidligere beskrevet er folkehjemstanken et illustrerende eksempel på dette. Innenfor rammen av denne politiske ideen ble både tradisjonalistiske og modernistiske synspunkter imøtekommet, noe ikke minst selve konseptet og Per Albins folhem-tale forteller. Folkhemmets hovedide var å arbeide for en generell modernisering på den ene siden, i løpet av denne tiden uttrykt via politisk modernisme, og på den andre siden å dempe effektene som prosessen førte med seg. Dette skjedde blant annet via utdannings- og trygdesystemer, som i Möller-tappingen holdt strømninger som i dag kan karakteriseres som samfunnsfilosofi.
Grays synspunkter og den tradisjonelle folkehjemstanken har mange berøringspunkter i disse henseender. Gray ønsker også å etablere mekanismer som kan reagere mot hemningsløs modernisering. Det er i bunn og grunn selve hensikten med det han ønsker å oppnå. Den nyliberale teorien og politikken setter i gang sterke moderniseringsprosesser som ikke ser noen egenverdi i å bevare noe permanent dersom menneskene som samhandler innenfor, og driver utviklingen, ikke uttrykker disse gjennom sine handlinger. De spontant oppståtte ordenene er i dette perspektivet den gyldige parameteren, resten kan avfeies som ganske vilkårlige meninger, bygget på kollektivistiske spenninger i en eller annen forstand.
Smal liberal tolkning
John Gray har i sine analyser av ulike liberale grener brakt klarhet i kompliserte problemstillinger og pekt på forvrengninger i både grunnleggende aksiomer og konklusjoner. Antakelsen om det i hovedsak rasjonelle menneske, delvis hentet fra økonomisk teori, samsvarer ikke fullt ut med virkeligheten, og en liberal ideologi avledet fra et slikt aksiom møter betydelige problemer. I denne forbindelse har Gray altså rett.
Grays kritikk mot opprettelsen av en liberal moral er også gyldig i høyeste grad. Opp gjennom tidene har ulike liberale representanter forsøkt å endre samfunnet gjennom politiske påbud med den virkning at tradisjonelle fellesskap som oppsto ved frivillig menneskelig handling har forsvunnet. Det karakteristiske trekk ved liberalismen, konkurransen, har i disse henseender kommet til skamme i en fremadstormende liberal konstruktivisme som har begått de samme feilene som ulike kollektivistiske ideologier har begått ved mange anledninger gjennom historien. I stedet for å gå inn for en nøytral holdning fra statens side til enkeltpersoners valg, har denne tilnærmingen til tider blitt erstattet av en paternalisme hvis resultater har vært like destruktive som handlingene til andre politiske talsmenn. Folks frie valg har ikke blitt respektert og de spontant skapte ordenene har endret seg.
Til tross for relevansen av denne kritikken, lykkes ikke Gray med premissene om å fullstendig tilbakevise grener av liberal ideologi. I mange passasjer bommer Gray bokstavelig talt målet når han i sin polemiske iver prøver å nøytralisere den formen for destruktiv liberalisme som han sporer tilbake til opplysningstiden. Det Gray glemte i sitt korstog er at det finnes former for liberalisme som ikke kan føles av denne kritikken, og den slurvete assosiasjonen av alle slags liberale perspektiver i Grays ideologiske potpurri blir ekstremt urettferdig. Oxford-filosofen burde kunne prestere mer. I Liberalism and Liberalisms samt de ideologiske biografiene til Hayek, Mill og Berlin presenterer Gray andre liberale perspektiver som ikke på noen måte kan rammes av kritikken som utbasuneres.
Et eksempel på dette gjelder Grays kritikk av liberale kontraktsteorier hvis aksiomer er å finne i et atomistisk syn på mennesket som fullstendig ubundet av sosiale fellesskap og normer i samfunnet. I mange liberale versjoner, for eksempel Hayeks, er dette faktum understreket med all ønsket klarhet og viktigheten av normer i samfunnet understrekes med samme presisjon. Dermed er det ganske respektløst av Gray å klumpe alle liberale sammen uten å peke på de interne skillelinjene.
Det felles beste
Alternativet til den observerte rene markedsliberalismen som Gray presenterer er, som tidligere påpekt, en konservativ individualisme hvis ytterste mål er å motstå en altfor sterk modernisering og å opprettholde et stabilt samfunn med grunnleggende felles verdier og normer. Grays motvilje mot å spesifisere sine tanker gjør det vanskelig å ha en kritisk diskusjon, men det er noen aspekter i denne sammenhengen som kan kommenteres.
Hovedtanken i Grays teser er at det må føres en politikk til felles beste. Gray ser i stor grad på markedet som et passende sted for dette. Der er alt basert på frivillighet og den gjensidige avhengigheten skaper verdier som i hovedsak kan ses på som positive for samfunnet. Men det er ikke hele historien. Gray understreker også viktigheten av politikk, om enn ikke i den konstruktivistiske og korporatistiske formen som lenge var symbolsk for blant annet Storbritannia. I stedet må politikken ha som oppgave å støtte de grunnleggende verdiene som får et fritt samfunn til å vokse. Til tross for dette ender Gray, til dels motvillig, i konklusjonen om at det er behov for ganske omfattende inngrep fra statens side, blant annet når det gjelder utdanning og sosial omsorg.
Når det gjelder de grunnleggende forutsetningene for statens rekkevidde, skjelver Gray på hanen, og klarer ikke helt å bestemme seg for hvordan han vil ha det. På den ene siden understreker han verdien av toleranse og ikke-paternalisme, et inngrep der individets verdier og preferanser får komme til orde. På den annen side ruver behovet for at grunnleggende normer for det felles beste skal komme til uttrykk gjennom statens lange arm. Det fremheves også at Grays resonnement om det kollektive ansvaret for samfunnets ve og vel og i de polemiske uttrykkene mot rettigheter. Det bildet som skiller seg mest ut er imidlertid det paternalistiske, motivert av en tro på det felles beste.
Oftest når begrepet allmennheten tas opp, er det grunn til å heise varselflagg. Troen på at det er mulig å føre en slik politikk uten at staten gjør inngrep i individuelle friheter er illusorisk. Teoriens jord er et kollektivt skapt mål som må uttrykkes og innføres av staten. Uten vilkår om vetorett for den enkelte. I mange passasjer kommer det felles gode frem gjennom det frie markedet hvor mennesker ledes av en usynlig hånd som utilsiktet skaper trivsel for hele kollektivet, og i en slik sammenheng er det støtte for teorien om felles beste selv i en liberal perspektiv. Men det er det som menes i Grays sammenheng. Det må også være en politikk som bevisst styrer samfunnet mot kollektive mål.
Feilene med denne tilnærmingen er mange og kan ikke alle nevnes her. Noen må imidlertid understrekes. Grunnleggende i tilnærmingen er troen på at staten gjennom ulike prosesser, demokratiske så vel som udemokratiske, kan utkrystallisere det som er fellesskapet. Hele denne ideen virker urimelig for meg. Teoriens aksiom er at individene selv ikke har kunnskap om dette og derfor må staten tette smutthullene. Dette tankekomplekset er basert på forestillingen om at fordelen for enkeltmennesker ikke skal være det styrende målet. I stedet må andre organiske mål oppfylles, uavhengig av om folk ønsker det eller ikke. I denne prosessen blir sentrale prinsipper for et rettferdig samfunn, i liberal forstand, ekskludert og erstattet med uklare og ganske vilkårlig bestemte prinsipper og mål. Spørsmålet er da hvorfor? Hvorfor skal målet om individuell preferansetilfredshet forlates til fordel for kollektivt bestemte mål? Grey gir ikke klare svar på disse spørsmålene, men viser dels til siviliserte moralbegrepers egenverdi, som er en bisarr verdidiskusjon som ikke kommenteres nærmere her, dels til at den senmoderne tid vi nå står overfor krever disse målene og verdiene slik at samfunnet ikke undergraver seg selv. Denne oppfatningen er basert på en tro på at enkeltpersoners frie handling ikke kunne oppnå dette. Et sosialt anarki ville oppstå. Problemet med denne tilnærmingen er at det ikke er noen rimelige grunner til at staten skal være bedre i stand til å kartlegge samfunnet og bestemme hvilke verdier som trengs. Det frie samfunn er ikke et stort fangenes dilemmaspill der individuell rasjonalitet står i motsetning til den kollektive nødvendigheten. Slike situasjoner eksisterer selvsagt, men i alt vesentlig er den gjensidige avhengigheten i et fritt samfunn stor og via ulike markedsmekanismer vil de grunnleggende atferdsnormene etableres.
Meningen med denne prosessen – etableringen av felles verdier til felles beste – er, ifølge Gray, også at mennesker skal gis større muligheter til å vokse selv. Men hva er det da som sier at staten ville ha bedre kunnskap enn individene selv om hvordan det skal skje? Svaret på spørsmålet er at det ikke er rimelige grunner som taler statens sak i denne forbindelse. Staten kan umulig ha informasjon om hver enkelts preferanser og ethvert forsøk på å aggregere disse for å føre en politikk for felles beste vil mislykkes. Denne aggregeringsprosessen har kun verdi når hver person handler på bakgrunn av sine egne preferanser og begrensende omstendigheter i et fritt marked. Da oppstår en spontan orden, skapt av frie valg, hvor individet får mulighet til å oppfylle sin egen vilje. En suverent rettferdig ordre som er verdt å strebe etter.
Hvorfor stoppe moderniseringen?
Moderniserende krefter frigjort av liberalismen er sterke og kan noen ganger konfrontere tradisjonelle ordener med brutal klarhet. Det som imidlertid er viktig å huske i denne sammenheng er at liberal modernisering iscenesettes av individene i samfunnet. Det er ikke en orden som tilfeldig kom inn på samfunnets scene, men prosessen frem til den gryende orden utgjøres av individers frie valg som gjøres på bakgrunn av deres egne preferanser og ordrer. Derfor er modernisering et ledd i individers innsats for å oppfylle sine ønsker, og i lys av at individuell nytte er et sentralt prinsipp for et fritt samfunn, er modernisering ikke uønsket. Tvert imot. På grunn av dette blir selv politisk arrangerte moderniseringer onde. De er tross alt ikke skapt av en genuint fri og spontan prosess, men av politiske mekanismer som uunngåelig tvinger folk mot deres vilje til å handle på visse forhåndsbestemte måter.
Mot den frie og liberale moderniseringen som er skapt spontant, hevdes det ofte, som blant annet John Gray gjør, at individene selv ikke ønsker en slik utvikling. Men akkurat som i forrige avsnitt må man da spørre hvorfor folk handler på en måte som fører til modernisering? Og fremfor alt, hva er det som sier at staten kan ordne tingenes rekkefølge bedre? Ethvert fornuftig svar på disse spørsmålene gir aldri Gray og filosofien han i stedet forfekter er, som tidligere påpekt, vilkårlig og utelater sentrale prinsipper for et fritt samfunn. Visst, folk kan handle irrasjonelt, men slik atferd pleier å bli korrigert for neste gang en tilsvarende handling skal utføres.
Grays argumentasjon bygger også på at den senmoderne tid vi nå lever i ikke takler fri modernisering. Det splittede samfunnet trenger felles normer for å overleve. Denne tilnærmingen har imidlertid ikke så stor betydning for virkeligheten. Senmoderne tid, postindustrialismen, som har vært til stede en stund nå, har ikke de samme betingelsene for politisk styring som den homogene situasjonen som preget den tidlige industrielle moderniseringen. De store forskjellene i kulturer og grunnleggende preferanser som finnes i dag taler i stedet for fortsatt liberalisering. Ethvert forsøk på å implementere normer i samfunnet vil møte stor motstand fordi så mange ulike grupper ikke vil kjenne seg igjen i bildene som staten tegner. Og det er en veldig farlig vei. Hvis verdiene til store grupper ekskluderes fra det politisk konstituerte fellesskapet, skapes en motløshet som kan ta illevarslende uttrykk. Dette strider selvsagt ikke mot at standarder skal lages fritt eller at det trengs grunnleggende standarder i et samfunn. Det resonnementet polemiserer mot er ideen om operasjonelle normer uttrykt via statlig intervensjon.
Noe forkortet og gjengitt med tillatelse fra Svensk Linje, organ for Fria Högerstudenters Förbund, nr. 5-6/96. Svensk Linje, Box 2294, S-103 17 Stockholm.
Hentet fra Ideer om frihet nr 4, 1996.
