Ytringsfriheten er grunnleggende frihet, samtidig som de fleste av oss vil se direkte ordre om å krenke en annens kropp eller eiendom som en kriminell handling. Bør det forøvrig være begrensninger på ytringsfriheten?
Bent Johan drøfter problemstillingen i sin artikkel fra 15. februar. For videre å belyse denne problemstillingen vil jeg stille opp to utsagn som mange vil være enige i:
- Ytringsfrihet bare for dem du er enig med er lite å skrive hjem om
- Det er bra om folk sier ifra om dårlige ytringer og nekter drittsekker en plattform
En interessant inndeling av grensene for ytringsfrihet diskuteres av den Irske filosofen Gerard Caseys i hans bok Zap – Free Speach and Tolerance in the light of the Zero Aggression Principle. Her presenterer Casey to prinsipper for begrensninger på ytringer som bør være akseptable for liberalister:
- ZAP: Null-aggresjons-prinsippet hindrer trusler og oppfordringer til uberettiget voldsbruk
- MHMR: my-house-my-rules prinsippet om at effektiv eier av en plattform kan bestemme hvem som slipper til
Sistnevnte prinsipp betyr eksempelvis at Liberaleren kan utøve et redaksjonelt skjønn og avgjøre hvem som får ytre seg og hvilke ytringer som er akseptable. Dette er ikke sensur, men utøvelse av en eiendomsrett. Det er mindre viktig om personen som utøver et redaktøransvar faktisk er en eier enn at redaktøren utøver et eieransvar.
Disse prinsippene lar aktøren være både liberal og streng samtidig. Prinsippene tillater andre å ytre seg med få begrensninger samtidig som alle kan reservere seg mot å gi en plattform for ytring til illiberale idéer.
Så er det klart at smaken er som baken – det vil være uenighet om hva som utgjør akseptable ytringer.
Eksempel på Casey som kommenterer ytringsfrihet:
