Den russiske opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnys død i fengsel sjokkerer og fordømmes. Men den burde ikke være noen overraskelse. Det er slik Putin-regimet stilner sine kritikere. De dør.
Følte Akeksej Navalnyj seg uovervinnelig? Han hadde kritisert og jobbet for å bli kvitt Putin som russisk president siden valget i 2012. Han var dømt i en rekke rettssaker for anklager som fremstår som mer eller mindre usannsynlige. Anklagene er så enkle å gjennomskue at det rett og slett er pinlig. Putins lakeier later likevel som ingenting. Navalnyj ble forgiftet i 2020, og var døden nær. Han ble fløyet til sykehus i Tyskland, reddet livet. Ute av russisk fengsel og Putins klør kunne Navalnyj valgt å være i eksil. Men han valgte å dra hjem. Mot? Dumdristighet? Hybris?
Russiske medier er kontrollert av Putins regime. Utenfor Russlands grenser kunne Navalnyj skape oppmerksomhet rundt forbrytelsene til Vladimir Putin og hans folk. Holde resten av verdens blikk rettet mot den stadig økende undertrykkelsen vanlige russere blir utsatt for. Likevel valgte han å dra hjem. Han måtte vite at han ville bli arrestert. Havne bak murene på nytt. Russiske fengsler er ingen feriekoloni. Faren for å dø av sult, kulde og sykdommer er stor. Faren for å bli drept var sannsynlig. 16. februar døde Vladimir Putins fremste kritiker i et fengsel. Han ble bare 47 år gammel.
Aleksej Navalnyj er ikke den første og blir neppe den siste av Putins kritikere som dør. Uansett om kritikerne er til høyre, eller til venstre. Uansett om de vil ha demokrati eller mer diktatur, liberale verdier eller mer nasjonalisme. For Putin finnes det ingen annen sannhet enn den han definerer. Ingen andre som kan styre Russland enn ham selv.
På Facebook spres det nå et bilde av Navalnyj med et sitat. Jeg har selv brukt det som forsidebilde på min FB-profil. Sitatet lyder: «If they decide to kill me, it means that we are incredibly strong.” I dette sitatet er påstanden utilslørt; opposisjonen mot Putin er sterk. Implisitt ligger også påstanden om at Putin er redd. Så redd at han tar livet av Navalnyj og resten av opposisjonen. Men stemmer det?
Er Putin redd? Eller gir han blaffen? Går det så bra at han ikke bryr seg om hva som skjer? Snart er det to år siden invasjonen i Ukraina. Russiske styrker har bitt seg fast, og har til og med en viss fremgang. Russere tvinges inn i de væpnede styrker og sendes til fronten. Dømte kriminelle får en ny sjanse, ved fronten. Gjennom en allianse med Belarus, Kina og Nord-Korea får Putin ryggdekning. Nord-Korea og Iran forsyner Russland med våpen. Iran skal produsere droner i store mengder. Faktisk er ingen del av Ukraina trygg for Russland. Ukrainerne forsvarer ikke bare sin selvstendighet og sitt demokrati, men sin fremtid som land og folk. Sin historie og sin kultur.
I Vesten begynner folk å gå lei av krigen. Det koster å holde Ukraina med penger og våpen til å forsvare seg mot Russland. Vinner Donald Trump presidentvalget i USA kan landets støtte til både Ukraina og NATO ryke. Europeiske land har lenge latt USA ta en uforholdsmessig stor del av regningen for forsvaret. USA har betalt og ukrainere dør både i skyttergravene og i sine egne hjem, på arbeidsplassene og i skoler og barnehaver. Ukraina er førstelinjen i europeiske lands forsvar.
Utenfor Europa og Nord-Amerika er det ikke så opplagt at man skal kritisere Russlands krigføring. For har ikke USA og vestlige kolonimakter blod på hendene fra invasjoner, undertrykkelse og overgrep over hele kloden?
Putin undertrykker vanlige russere. Valgene er rigget og mediene styrt. Fengsler fylles med kritikere av regimet og av krigen i Ukraina. Frykten styrer hverdagen for mange russere. Putin er muligens redd for å miste makten, men han er neppe redd for noen opposisjon. Den russiske opposisjonen er tannløs. Den klarer ikke å lure regimet slik at de får stilt til valg. Skulle de prøve på noen form for demonstrasjoner eller andre politiske aksjoner er sikkerhetspolitiet og rettsvesenet uten nåde. Sannsynligvis er pårørende til soldater som deltar (eller har dødd i) krigen i Ukraina et større problem for Putin enn den politiske opposisjonen.
Aleksej Navalnyj var en annerledes kritiker. Han brukte humor, og han forstod sosiale medier. Han reiste rundt og møtte vanlige russere. Han var kreativ i sine aksjonsformer. Fremfor alt ville han avsløre rikdommene regimets folk velter seg i. Navalnyj viste frem den russiske maktelitens luksuspalasser, yachter, jakthytter og andre synlige tegn på rikdommen.
Amnesty International adopterte Aleksej Navalnyj som samvittighetsfange. Det reddet ham ikke. Signalet fra Putins regime er veldig tydelig: Er du i opposisjon til Putin, så dør du.
Grunnleggende rettigheter finnes ikke i Putins Russland. Ikke ytringsfrihet, ikke forsamlings- eller organisasjonsfrihet, og ikke frie valg. Russland er ingen rettsstat. Både mediene og domstolene er regimets forlengede arm.
Aleksej Navalnyj valgte å dra tilbake, selv om faren for å bli dø i eller bli drept var åpenbar. Navalnyj var neppe dum eller naiv. Han var tvert imot en meget modig person, som viste Putin-diktaturets sanne ansikt.
Aleksej Navalnyjs kamp bør føres videre. Båder innenfor og utenfor Russlands grenser. Det er slik minnet om hans innsats best kan holdes i hevd.
