Norges verdensmester i Fjelløp, Stian Angermund, er suspendert fra konkurranser etter at et dopinglistet stoff ble funnet i urinen hans. Han sier funnet til det franske antidopingbyrådet har ødelagt karrieren hans.
Gjenfortellingen av øyeblikket da han åpnet eposten med den dårlige nyheten var så sårt at Angermund gråt foran kameraet under intervju. Er Angermund et unikt case eller nok et eksempel på strategisk håndtering av dårlig PR?
Angermund er ikke alene. Therese Johaug gråt så det var pinlig å se på da hun testet positivt på clostebol. Ekspolitimann Eirik Jensen gråt og var veldig lei seg da det ble avslørt at han jobbet med Gjermund Cappelen. Cappelen derimot, gråt ikke. Han er old school og maskulin (mannsjåvinist vil sikkert noen insistere), strammet en passiv-aggresiv mine hele rettssaken og gikk rett i fengsel. Maks straff. Eirik Jensen gråt og var bløt, nå får han prøveløslatelse.
Dette innlegget handler hverken om at mennesker nødvendigvis skal skamme seg for doping eller at vi mennesker, og da spesielt menn, aldri skal ha lov til å gråte i offentligheten. Å vise følelser kan være en helt passelig reaksjon, men det kommer an på kontekst og hva motivet er. Det er uheldig hvis samfunnsinstitusjonene gir en mildere reaksjon mot folk som viser følelser. Det vil over tid nødvendigvis medføre at bløthjertede blir behandlet bedre i en rettssak og at samfunnet motiverer til at man skal fremstå svakere og mer ynkelig enn man faktisk er og føler seg som. Personlig kan jeg i hvert fall si at det ikke øker min nasjonalfølelse hvis systemet er slik at det å fremstå svak og hjelpeløs øker vinnersjansene, enten det skal være i karriereløp, idrettskonkurranser eller rettssaker. Man kan bare forestille seg hvordan et militært forsvar stiller hvis første prioritet hele tiden er folks følelser.
I 2021 skrev jeg om Tix og møtet med en skitstorm da han deltok (og vant) i Melodi Grand Prix. Skitstormen kom fra blant annet musikkanmelder og bassist is CC Cowboys, Anders Grønneberg. I forkant av MGP gråt TIX på Lindmo, og fikk det mot seg av Grønneberg ganske kjapt. Jeg synes kritikken til Grønneberg var stygg den gang, fordi han ikke klarte å kritisere det han egentlig mente var et uærlig mediestunt fra TIX – på en skikket måte. TIX prøvde seg i hvertfall ikke på unnasluntring fra kritikk da han var på Lindmo, men selvfølgelig kan man spekulere i om han viste seg sårbar for å bygge fanskare. Kanskje. Jeg oppfattet det aom at han snakket fritt og ærlig om sin fortid. Det er noe helt annet enn å gråte seg til tilgivelse eller henleggelse når man blir stilt til veggs. Jeg kan godt forstå frustrasjonen til Grønneberg som antakelig har irritert seg over norske kjendiser sine krokodilletårer som helt åpenbart blir brukt som en taktikk for å styrke sin posisjon i det som egentlig er en fellende sak.
Å gråte er greit. Det er ikke poenget. Jeg gråt selv da jeg ble far og har heller ikke noe behov for å holde steinansikt i begravelser. Når du som voksent menneske gråter på TV samtidig som du lyver og prøver å sno deg unna konskvensene av handlingene dine derimot, da bør den som behandler saken din skru av sympatien. Hvor tøft du har det etter å ha blitt konfrontert, skal ha absolutt null innvirkning for saksbehandling i den voksne verden. Likevel skjer det, det vet vi fordi vi alle er mennesker og det er mer ubehaglig å gi folk en tøff sjebne hvis de ynker seg enn hvis de er likegyldige. Å gråte manipulativt er ikke bare uærlig, det er også barnslig. Barn er ikke alltid tøffe nok til å ta konsekvensene av handlingene sine og har heller ikke de samme retoriske verktøyene til å forsvare saken sin på en god måte som det voksne har. Det har vi forståelse for, men vi forventer at de en gang vil bli voksne og følge spillereglene for det siviliserte samfunnet.
Voksne skal derfor oppføre seg som voksne ansvarlige mennesker, og møte påstander, konfrontasjoner eller konsekvenser av juks på en voksen, ansvarlig og standhaftig måte.
