Nylig ble den internasjonale indeksen for opplevd korrupsjon publisert. Norge kom godt ut av sammenligningen, bare slått av våre naboer Danmark og Finland samt New Zealand. Sverige har falt på rankingen .
Korrupsjon eksemplifiseres i undersøkelsen som:
- Offentlige ansatte mottar penger eller tjenester for å yte tjenester.
- Politikere misbruker offentlige midler eller gir jobber og oppdrag til familie, venner eller betalende aktører.
- Selskaper bestikker offentlige ansatte for å få kontrakter
Problemet med korrupsjon er selvsagt at juks lønner seg, at korrupte tjenestemenn og politikere blir påvirkbare av særinteresser og økonomien får ødelagt prissignalene og derfor blir mindre effektiv.
Med alle skandaler som har blitt avslørt i Norge i løpet av de siste årene, høres det i det hele tatt rimelig ut at det er så lite korrupsjon i Norge?
Mange har pekt på at det norske samfunnet er preget av høy grad av tillit. Det kan nok være disiplinerende på funksjonærer og politikere. Vi forventer ikke å kunne bestikke oss til å få hva vi vil ha. Da oppstår det ingen korrupsjons-kultur basert på kofferter fylt med dollarsedler.
Nå skal vi ikke se oss blinde på slike penge-kofferter slik vi husker dem fra action-filmer og detektimen. Egenskaper ved norsk politikk og norsk kultur gjør at det kanskje er mer å finne på områder som like gjerne kan beskrives som kompiskapitalisme, rent-seeking og ren og skjær misforstått godvilje. Det er grunner til dette.
Norsk politikk er basert på et alle skal få prinsipp. Dette kalles gjerne bare velferdsstaten, men i vår sammenheng er det mer naturlig å peke på aktiv næringspolitikk som årsaken til kompis-kapitalismen. Når staten særlig vil legge til rette for spesielle næringer og endog spesielle selskaper, så kan det symbiotiske forholdet mellom det offentlige og næringslivet bli usunt.
På tilsvarende måte kan det norske politiske fokuset på distriktspolitikk innebære at lokale aktører foretrekkes. Du kan være rimelig sikker på at ute i kommune-Norge finnes det veldig mange riktig gode venner.
På mange vis uttrykker dette noe vi setter pris på ved oss selv, her i landet. Nordmenn ser gjerne på svensker som firkantede, byråkratiske konsensus-søkere. Svenskene ser gjerne på oss nordmenn som hjørne-kuttere, folk som tar snarveier. Ofte synes vi nordmenn at dette er bra og det er det sikkert i mange sammenhenger, men ikke i forhold til å unngå kameraderi og misbruk av offentlige midler.
Størrelsen på offentlig sektor, i seg selv, gjør at det flyter enorme summer av herreløse penger rundt i systemet. Herreløse penger vil naturlig tiltrekke seg interesse fra dem som har lyst til å tilegne seg midlene, eller i det minste slå mynt på dem i en annen forstand. En lånegaranti er verdifull både i rene penger og som et konkurransefortrinn, noe som også er grunnen til at næringspolitikken ynder å bruke dette virkemiddelet, i tillegg til at subsidie-elementet blir skjult.
SÅ – er dette en historie om korrupsjon eller er det en historie om kompiskapitalisme?
Ja, hvorfor ikke skaffe seg fordeler når det er lovlig heller enn å gjøre det på ulovlig vis. Min forståelse av situasjonen i Norge er at vi har relativt lite av den grove korrupsjonen der store summer flyttes for å oppnå samfunnsødeleggende resultater. Derimot oppnår vi mye av den samme verdiødeleggelsen gjennom det gamle regimes politikk – helt lovlig.
