Er billig strøm et konkurransefortrinn for Norge, eller burde det være det? Hva skal gjøres for å kunne ha lave strømpriser? Hvis vi kan lage strøm billig, hvorfor skal vi ikke realisere den fulle verdien av kraften ved å eksportere den?
Noe av det første økonomi-studenter lærer er teorien om komparative fortrinn. Ricardos eksempel går ut på at dersom Portugal og England produserer tøy og vin, så har de fordeler av handel. Faktisk er det slik at selv om portugiserne er flinkere til både å produsere stoff og vin, så er det en fordel om de spesialiserer seg på den produksjonen som de er relativt best på, og overlater til engelskmennene den produksjonen som de er relativt best på. En konklusjon som ikke er umiddelbart intuitiv for alle, og derfor verdifull.
Denne kommentarer er i første rekke et utslag av l’esprit de l’escalier. Jeg kommenterte nylig finanspolitikkutvalgets årlige uttalelse om innretningen av norsk finanspolitikk. I etterkant fikk jeg lyst til å trekke frem utvalgets kommentarer rundt strategien om billig strøm som et nasjonalt konkurransefortrinn.
La oss først tenke over hva et konkurransefortrinn er. Et konkurransefortrinn er noe som gjør deg bedre til å produsere noe. Det kan skyldes at du på grunn av råvarer eller kunnskap kan lage et produkt bedre, eller billigere, enn konkurrentene. Enkelte har i Norge tatt til orde for at vi politisk skal legge til rette for at kraftintensiv industri skal ha tilgang til kraft til lavere priser enn den egentlige markedsprisen. På den måten kan kraftkrevende industri tjene penger ved å eksportere sine produkter til utlandet.
Her er det på sin plass å stille spørsmålet: hva er det vi egentlig er gode på i Norge? Er det å produsere jevnt tilgjengelig, billig og grønn kraft, eller er det å sette strøm på bauksitt? Hva er det egentlig vi er gode på? Jeg tror at vi er gode på å lage kraft. Det virker som om konkurransefortrinnet vårt ligger i å eksportere kraft heller enn aluminium. I det minste må aluminiumsproduksjonen bevise at den er verdiskapende ved å kunne betale markedspris for strømmen. Vi har et høyt skattetrykk i Norge. Skal skattetrykket holdes oppe for å gi skattebetalernes penger til eierne av kraftintensiv produksjon?
Kraften kan enten forbrukes eller eksporteres. Kraftintensiv industri konsumerer 30% av all kraft som produseres i Norge, men sysselsetter bare 0,6% av arbeidsstokken. Gevinster i form av sysselsetting fra å subsidiere kraften for denne industrien er derfor beskjeden. Kraftforbruket er derimot et stort innhugg i samlet kraftproduksjon i Norge. Norge er på verdenstoppen i kraftproduksjon målt per captia.
Så – hva er det finanspolitikkutvalget sier om billig kraft som nasjonalt konkurransefortrinn? Min forståelse er denne: Ønsket om rimelig kraft må forstås ikke bare fra et perspektiv på økonomisk lønnsomhet, men også i kontekst av klimautfordringene som verden står overfor. Kraft er en knapp ressurs. Resultatet av subsidier er overforbruk av energi, Skal vi subsidiere energibruk når energi er en knapp ressurs? Subsidiering vil føre til overproduksjon i ulønnsom produksjon, det vil koste mange penger, det vil kreve økte vridende skatter, låser fast næringsstruktur som hindrer omstillingsevne og er derfor er skadelig for økonomien som sådan og statsfinansene på lang sikt. Jo mer strøm du bruker, desto mer penger får du – gir det mening? Ordningen vil også føre til økte klimautslipp. Subsidier gjør at utenlands energieffektiv produksjon kan utkonkurreres, slik at produksjonen ikke skjer på den mest effektive måten. CO2-prising burde være global. Vår subsidiering av kraft gir lavere incentiver til utlendinger for å innføre CO2-prising på sin produksjon. Det er ikke bra for økonomien og det er ikke bra for klima. Målet er at strømmen skal bli billig. Billigere strøm gir et svekket incitament for å investere i strømbesparende teknologi. Dette kan gjøre det nødvendig med subsidierer av energisparing fordi slik sparing er for lite lønnsomt pga subsidier til energibruk. Vi får en subsidiemultiplikator: subsidier på ett område gjør det nødvendig å subsidiere på et annet områder. Dropper vi subsidiene, kan det gi lavere skatter på andre områder til fordel for økonomiens effektivitet og på sikt: statsfinansene. Vi lurer oss selv hvis vi maskerer næringssubsidier som klimatiltak.
En samfunnsøkonomisk effektiv politikk kan derfor
Rådgivende utvalg for finanspolitiske analyser
ikke ha som mål at energiprisene skal være kunstig lave. Videre er det uklart om Norge i
fremtiden vil ha et komparativt fortrinn i produksjon av ny fornybar energi. Det er dermed ikke
opplagt at en satsing på utstrakt videreutbygging av fornybar energi er fornuftig politikk.
Kort og godt: billig strøm er ikke et norsk nasjonalt konkurransefortrinn.
