Krigstid gjør noe med oss alle. Vi får styrket samhold og hyller høyere idealer. Blir vi kanskje mer tilbøyelige til å akseptere autoritær politikk?
Krigen i Ukraina har endret vår forståelse av hvilket trusselbilde vi står overfor i Europa i dag. Bildet blir ytterligere skjerpet gjennom utsiktene til at en NATO-negativ president kan blir valgt i USAs presidentvalg.
Oppslutningen om norsk militær bistand til Ukraina er omfattende. Det er rimelig å tenke at aggresjon mot andre land skal gjøres så dyrt som mulig, noe som potensielt vil være å styrke egen sikkerhet. Når vi nå alle er på linje, kan det hende at vi blir revet med i en slik grad at vi glemmer våre liberale idealer?
Et tegn på dette kan være at krigs-tenkningen innebærer at vi må vinne, koste hva det koste vil. En kommentator foreslo nylig å overføre 500 milliarder fra Oljefondet til Nansen-programmet. Dette utgjør nærmere hundre tusen kroner per nordmann; en ganske frisk satsning.
En annen utvikling er tilstramming av lovverket. Regjeringen vil gjøre det straffbart å påvirke politiske beslutninger i Norge. Dette virker jo rimelig, men er det ikke også en fare her. La meg snu litt på flisa: Den russiske menneskerettighetsorganisasjonen Memorial mottok Nobels fredspris i 2022. Organisasjonen er i Russland klassifisert som «utenlandsk agent», altså en organisasjon som mottar penger fra utlandet for å påvirke russiske forhold. Blant annet ved å karakterisere invasjonen i Ukraina som aggresjon. Putin-regimet har kunnet vingeklippe Memorial gjennom autoritære lover. Kan det også bli slik hos oss?
Nå skal det ikke legges skjul på at utenlandsk etterretning har vært inne i norsk politikk før, og sikkert vil være det igjen. Eksempelvis er penger fra både CIA og KGB vært knyttet til AUF. Til tross for dette vil jeg advare mot den foreslåtte lovgivningen. Skillet mellom påvirkningsagent og organisasjon med internasjonal støtte kan, i alle fall i prinsippet, være syltynn. Det er i det minste all mulig grunn til å gå lovgivningen nøye etter i sømmene.
