All mulig grunn til å være skeptisk til rikinger. I alle fall subsidie-profittører, lurendreiere, tilkarrere og kompis-kapitalister. Rett og slett en ufyselig gjeng.
Bent Johan har et artig innlegg som fokuserer på liberalistenes individualisme og nyanserte holdning. Artikkelen lyser også av ideologisk skolering på sjeldent høyt nivå, noe som kan være vanskelig å få øye på gitt artikkelens direkte og tilgjengelige språk. Til tross for dette er det mulig å fortelle en annen historie. Jeg vil fortelle om at jeg er skeptisk til rikinger.
Sjalusi kan selvsagt være grunnen til skepsis, spesielle egenskaper ved mennesker som har blitt rike kan være en annen. Tross alt, man må være temmelig bestemt for å samle en formue.
Jeg vil peke på en annen grunn til å mislike rikinger. Nemlig at det er mye lettere å bli rik på grunn av markedssvikt. Eller ved å få fatt på herreløse penger, penger som gjerne er samlet over skatteseddelen.
«People of the same trade seldom meet together, even for merriment and diversion, but the conversation ends in a conspiracy against the public, or in some contrivance to raise prices.»
Adam Smith
I et liberalistisk samfunn kan det derfor være vanskelig å bli rik, rett og slett fordi det er færre snarveier til rikdom. På den annen side vil det ikke være like stigmatiserende å være en velferdsprofitør i et slikt samfunn.
Derimot vil det være lettere å bli rik ved ærlig arbeid i et liberalistisk samfunn. Dette fordi individene får beholde fruktene av eget arbeid. En viktig økonomisk beslutning i menneskers liv er hvor mye de skal spare og hvor mye de skal forbruke. Den som sparer, den har, sier et gammelt ordtak. I et liberalistisk samfunn er det riktig. Dette gjør at den som vil bli rik også kan bli det, i alle fall hvis man er i besittelse av visse ferdigheter.
Har jeg nå beskrevet et samfunn med gode og dårlige rikinger? Nei, ikke egentlig. Vi bør være like skeptiske til rikinger som har blitt rike ved arbeid. Tidsnok dukker nok tanken opp om hvordan subsidier og andre fordeler kan hentes fra skattebetalernes lommer.
Løsningen er å føre en mest mulig nøytral politikk. Det er bedre å stimulere til økonomisk aktivitet ved deregulering og lavere skatter enn ved å dele ut penger og andre privilegier. Gary Becker uttalte engang at den beste næringspolitikken er ingen næringspolitikk. Da vil folk som vil bli rike, måtte tilføre andre mennesker noe av verdi. Slike rikinger er det lettere å like.
