I går hadde Nicolai Buzatu en interessant kommentar her på Liberaleren om hva slags funksjon staten skal ha. Jeg er enig i alt han skriver, men har lyst til å legge til et perspektiv til som er viktig for meg personlig.
Vi lever i et samfunn med andre mennesker. Det betyr at man omgås andre mennesker og er avhengige av dem. Liberalere har ikke et atomistisk samfunnssyn der man ser på individer som selvstendige øyer som bare bryr seg om seg selv. Et samfunn basert på selvberging vil forfalle til fattigdom og det som verre er. Det vi trenger er spilleregler for hvordan mennesker skal omgås andre mennesker. Hva har man rett til å gjøre og hva har man ikke rett til å gjøre.
Liberalisme betyr ikke at alt er lov, men at det er grenser for hvilke handlinger som er tillatt overfor andre mennesker. Hvilke grenser som finnes for privat vold og for politikk.
For meg er det slik at dersom jeg ikke har rett til å gjøre en handling mot deg som privatperson, så har jeg heller ikke rett til å gjøre samme handling gjennom politikk. Noe som for meg er unikt med liberalismen er at den legger samme etiske regler til grunn for staten som for privatpersoner. Jeg tror ikke på noe hokus pokus som plutselig gjør en umoralsk handling legitim dersom den bare gjennomføres av Jonas eller Erna istedenfor av naboen.
Så mitt syn er ikke bare at «staten er til for å beskytte borgernes frihet og eiendom», men at det også legger begrensninger på hvordan staten kan gjøre dette. Begrensninger ikke på hva staten kan eller skal gjøre, men også på hvordan den kan gjøre det.
