Men hva slags funksjon staten skal ha.
Jeg ga nylig Kaski honnør for å ta opp debatten om størrelsen på offentlig sektor. I motsetning til høyresiden – som lar staten ese ut mens de later som de er økonomisk ansvarlige – innrømmer Kaski gladelig at offentlig sektor bør bli mye større, i et innlegg i Finansavisen.
Et sunt demokrati burde hatt en motvekt mot trangen etter å gjøre staten stadig større. Vi har i stedet et samlet Storting plassert på den ene siden av vektskålen. Partiene kjemper frem egne kjepphester og skryter av «politiske gjennomslag», mens hensynet til økonomien som helhet blir neglisjert.
Staten vokser mer enn økonomien uansett farge på regjeringen, og utgjør nå 62 prosent av fastlandsøkonomien. En forklaring på denne utviklingen finner man i selve debatten om offentlige utgifter. Alt for ofte foregår den i et vakuum. Det snakkes om velferdsstatens finansieringsbehov med et premiss om at det er forholdet mellom inntekter og utgifter som utgjør problemstillingen.
Det relevante spørsmålet er snarere: hva slags funksjon skal staten ha?
Det er formålsløst å diskutere statlig pengebruk før man spesifiserer hva staten bør og ikke bør foreta seg. Dersom man allerede har stadfestet at staten skal gjøre noe, må nødvendigvis staten betale for dette.
Dette er ikke og bør ikke være et finansieringsspørsmål. Det er et spørsmål om hva slags samfunn vi ønsker oss.
Jeg har fremdeles til gode å møte ideologiske mennesker på venstresiden som har en klar formening om når staten er stor nok. Det skyldes nok at de har et utopisk verdensbilde. Staten er til for å minimere sosiale forskjeller og menneskelig lidelse. Med dette utgangspunktet vil det alltid være gode formål staten kan bruke penger på.
Dermed følger det, som Kaski anfører, at staten må vokse på bekostning av sivilsamfunnet. Statens mandat blir å ivareta befolkningen fra vugge til grav. I beste fall får man en offentlig trygghetsboble. I verste fall får man et samfunn der økonomien stagnerer, korrupsjonen øker og friheten forvitrer – slik man har sett fra tidligere sosialistiske eksperimenter.
Liberalister har et enklere utgangspunkt: staten er til for å beskytte borgernes frihet og eiendom. Hvis man ikke setter grenser for politikk, blir staten en trussel mot nevnte formål. Rettsstaten blir en parasitt som konfiskerer stadig mer av borgernes ressurser og dikterer deres liv. Individuell frihet er tross alt en forutsetning for å skape velstand og bygge velferd.
Norge trenger en reell debatt om hvor grensen for politikk skal gå. Debatten må handle om mer enn hva skattebetalere og næringsliv tåler, og hva staten har råd til i fremtiden.
Høyresiden må for all del være ærlige om at de ønsker en omfattende velferdsstat, men de skylder befolkningen en forklaring på hva staten verken kan eller bør gjøre. Det er tross alt befolkningen som tar regningen.
