Nordmenn er ikke spesielt glad i eliter. Dette er dypt forankret i vår kulturhistorie helt tilbake til middelalderen. Norge hadde en sterk bondestand, og en relativt svak adel som vi avskaffet i 1821. Janteloven lever i beste velgående, både når vi kritiserer de som er rikere enn oss men også når vi kritiserer høyt utdannede besserwissere. Vi anser særnorske normer og regler som objektive sannheter, og misliker folk som bryter dem. Vi tør ikke alltid si ifra, men vi bryr oss.
Eliteforakten har gjort Norge til et samfunn med liten forskjell på fattig og rik, og har bidratt til en flat hierarkisk struktur både i politikken og på arbeidsplassen. Dette tenker du kanskje er helt supert, men forakten har faktisk en del svakheter.
Av historiske/kulturelle årsaker snakker vi sjeldent om noen middelklasse i Norge. Det er arbeiderklassen og de rike (eliten). Skal vi likevel inkludere middelklassen som en tredje gruppe, så skal det vise seg at 80% passer definisjonen av middels inntekt i Norge. I USA er dette tallet under 60%. Norge har, etter denne definisjonen, en spesielt stor middelklasse. Målingen skyldes naturligvis at norsk arbeiderklasse er rik sammenlignet med hva den er i mange andre land. En mer sosioøkonomisk og elitistisk definisjon av middelklassen blir derfor å definere gruppa som folk med mer enn 5 års utdanning og folk med høyere lønn enn medianen (estimert ca. 700 000 kr i 2024). Da er plutselig middelklassen blitt en mer eksklusiv gruppe, og faller innenfor det lønnsnivået som Rødt og Arbeiderpartiet har i sikte når de forslår økt skatt på årsinntekter over 700.000 kr og 750.000 kr, henholdsvis.
Noen av svakhetene med eliteforakt er at akademiske autoriteter blir undervurdert. De fleste annerkjenner riktignok at en person med doktorgrad i prosesskjemi har høyere kunnskap enn dem selv i kjemi, men det er liten respekt for at høy teknisk utdannelse generelt skjerper de logiske sansene slik at vedkommende er bedre kvalifisert til en del posisjoner som krever logisk analyse sammenlignet med Ola Dunk som har gått livets harde skole. Det hersker nemlig en oppfatning i Norge om at høy utdanning gjør deg til spesialist på et smalt felt, og ellers stiller du likt med folk uten noen utdanning. Dette er sprøyt, og bare ønsketenking fra folk som er vokst opp med janteloven. De som vet at de er bedre kvalifisert fremstår også som svært ydmyke fordi de vet hvordan den sosiale giljotinen rammer dem som trosser janteloven.
Den store ulempen med (feil)oppfatningen om at utdanning ikke har generell betydning er at folk med ganske lite kunnskap tar stor plass i semiprofesjonelle settinger og fremmer et ofte forenklet og unyansert syn på faglige problemstillinger, med høy selvtillit! De sier som regel ikke at det er deres mening eller slik de tror det er. De sier sånn er det. Nei, sånn er det ikke og dessverre har den som nettopp ble skolert i din vranglære ikke tid til å sette seg inn i de feilaktige påstandene dine og blir underbevisst feilinformert av å høre på deg. Det er veldig uheldig, for verden bør jo helst gå fremover, med økt kunnskap.
Innføring av mer elitisme vil bety respekt og ydmykhet for kunnskapsarbeidere, og sannsyligvis ville respekten over tid medført økt lønn for middelklassen. I dag er Norge blant landene i vesten hvor det lønner seg minst å ta utdanning, tenk på det! I USA tjener leger og ingeniører ca. halvannengang til dobbelt av hva de tjener i Norge. Både skattenivået og kostnadsnivået er lavere. De små lønnsforskjellene gjør at norske barn oppfordres til å studere det de har lyst til istedenfor å pushe det til å ta et prestisjetungt studium, som ville vært høyt betalt i andre land.
Bare så det er sagt så er det et fremskritt for sivilsamfunnet at vi ikke lenger må ta til takke med alt presten eller legen sier, slik som det var i gamle dager. Målet bør ikke være et spisst hierarki, men det finnes en middelvei hvor man ikke helt uten videre antar at man kan og vet alt.
En annen ulempe (som forøvrig handler om litt av det samme) er at man tror alle kan være leder. Se på din egen jobb så ser du kanskje at det stemmer. Noen har lederroller som de egentlig ikke er kvalifisert til, men fordi noen synes de hadde gode personlige egenskaper eller ikke passet i en annen jobb så ble de ledere. Det er et veldig merkelig system. Det finnes tross alt lederutdanning i Norge, og i utlandet er lederutdanning høyt respektert som et fag. Formelle lederutdanninger går gjerne via ingeniørstudier slik som Industriell økonomi og teknologiledelse (InDøk) eller via Økonomi og administrasjon (ØkAd). Alle ledere bør som ha sitt fag som organisasjon og ledelse etter min mening, ellers er det stor sannsynlighet for at man mangler viktige verktøy i håndtering av personalsaker spesielt. Man kan ikke alle ledelsesteknikker bare fordi man for eksempel er sosial, hardtarbeidende og ansvarsfull.
En tredje konsekvens av eliteforakten er konseptet med lekdommere under rettssak. Ideen er at i Norge skal du bli dømt av dine likemenn, og maktfordelingen mellom fagdommer og lekdommere forskyves mot lekdommere fra Tingretten til Lagmannsretten. Ordningen slår litt begge veier. Ofte dømmer lekdommere mildere enn fagdommere, noe som slår godt ut spesielt for offerløs kriminalitet. De dømmer også voldskriminelle mildere slik som overgrepssaken i Hemsedal i 2016 da overgriperne ble dømt i Tingretten og frikjent i Lagmannsretten, grunnet lekdommernes nåde.
