Hva skal vi gjøre med Oljefondet? Verdiene er svimlende i kroner og øre, og noe mer moderate som permanent-inntekt per capita. Fondet gir muligheter og også ett og annet problem. Hvordan er det best å forholdet seg til denne pengebingen?
Ingen eiendomsrett på sokkelen
Oljefondet har blitt en hjørnesten i norsk økonomisk politikk. Fondet finansierer tiltagende grad statsbudsjettets utgiftsside. For å vri på en av statsministerens standard-fraser: har fondet tjent oss vel? Svaret vil avhenge av om vi bruker verdiene fornuftig.
En av grunnene til at oljefondet er spesielt er nettopp at midlene kommer fra petroleumsproduksjon på kontinentalsokkelen. Siden eiendomsrett til havbunnen ikke er en vanlig institusjon, så har man i Norge tenkt seg at ressursene tilhører alle; ikke bare nålevende nordmenn, men også fremtidige generasjoner. Det har derfor vært vanskelig å dele ut eiendomsretten til fondet direkte. En slags first-best løsning kunne ellers ha vært å dele eierskapet på alle innbyggerne. En second-best løsning har altså vært å fordele avkastningen. Jeg vil ta denne ordningen for gitt i denne drøftelsen.
Dividender i form av offentlige tjenester
Måten nordmenn får tildelt avkastningen på fondet er gjennom offentlige tjenester. Handlingsregelen spesifiserer at en viss andel av fondet hvert år kan benyttes til å fylle på offentlig pengebruk. Det ligger et åpenbart velferdstap i dette arrangementet: penger på bok er bedre enn offentlige goder. For å si det på en annen måte: bare noen skattebetalere har fordel av en skipstunnel på Stadt.
Det politiske ordskiftet har fått karakter av å bli en konkurranse om å bruke flest mulig av naboens skatte-kroner. Når det finnes en gigantisk haug med herreløse penger er det selvsagt lett å komme opp med forslag til bruk av de samme midlene. Regjeringen sier at de vil prioritere barnefamiliene, til tross for at ikke alle barnefamilier er trengende. Det gjelder strengt tatt de aller færreste.
Hvordan skal vi gjøre kål på penga?
Å bruke opp penger som du ikke har tjent selv, er den letteste sak i verden. Her er mine forslag til bruken:
- Ta sikte på å la permanent-avkastningen på fondet finansiere statsforvaltningen. Det vil i så fall si å redusere statens utgifter til en fjerdedel av dagens nivå. Til gjengjeld kan alle skatter og avgifter til staten avskaffes. Hvor realistisk dette forslaget er avhenger i første rekke av tidshorisonten.
- Å kalle fondet for Statens pensjonsfond er jo bare ljug, men det går an å gjøre det sant. Det er bare å gjøre det om til en pensjonsfond. La dagens verdier være grunnfinansiering i folks pensjonsforsikring. Herfra må de skyte inn midler til pensjonsfondet selv…eller ikke.
- Bruk fondet til borgerlønn. Det vil i seg selv føre til store velferds-gevinster fordi kontante midler er mer verdifulle enn offentlige tjenester. Så må jo bortfallet av statsbudsjett-finansieringen dekkes inn. Her er det en dobbel gevinst. Mange trygde- og støtte-ordninger kan avskaffes når mottagerne får borgerlønn. Eksempelvis blir alle overføringer til landbruket overflødige.
- Siste alternativ er selvsagt alltid tilgjengelig – kick the can down the road. Enn så lenge renner oljepengene inn, og kronekursen er svak, så det kan tappes enorme verdier fra fondet hvert år. Slik kan offentlig pengebruk i stadig større grad basere seg på oljepenge-bruk helt til eldrebølge, fallende produktivitet og fallende olje-inntekter gjør det tvingende nødvendig å snu skuta.
Løsningene kan være stiliserte, men den nødvendige budsjett-disiplinen vil tvinge seg frem. Da spiller det mindre rolle om ikke en kjeft har motforestillinger mot gratis tannhelsetjenester.
