Den norske skolen er bankerott. I det følgende skal jeg forklare hvorfor. Den første grunnen til dette, er at man ikke lenger kan få ikke bestått på vitnemålet fra grunnskolen. Når man ikke lenger kan stryke, men gå ut med 1 i alle fag, er det mange elever som ikke lenger finner det formålstjenlig å gjøre en innsats på skolen. Forskning har vist at de fleste av dem er gutter, noe som ikke er overraskende, siden gutter er mindre interessert i skole enn jenter. Å være flink på skolen gir ikke status blant gutter.
Den andre tabben var Reform 94, som ga alle, uansett resultat, rett til videregående opplæring. En med 1 i snitt hadde like stor rett til videregående opplæring som en som hadde 6. Dette svekket motivasjonen ytterligere for å gjøre det godt i grunnskolen. Det er bare de elevene som har som mål å gå på studieforberedende som tar seg bryet med å gjøre det godt på skolen. De andre klarer å komme seg inn på et eller annet yrkesfag uansett om de er motivert for det faget de har kommet inn på. Frafallet i videregående er på 30%, noe som ikke er overraskende, siden de fleste som droppet ut har et snitt på 1 eller 2 fra grunnskolen. De har altså ikke tilstrekkelig grunnlag for å kunne gjennomføre yrkesfag. Hvis det hadde vært mulig å stryke i grunnskolen, så ville flere ha anstrengt seg for å gjøre det bedre på skolen. Dessuten bør man fjerne retten til videregående opplæring og samtidig redusere antall plasser på yrkesfag, slik at man må ha minst 3 i snitt fra grunnskolen. Da vil flere bli motivert til å gjøre en innsats. De som ikke har gode nok karakterer bør tilbys et alternativt løp, der de får nøye oppfølging, samtidig som det stilles strenge krav til oppmøte og arbeidsinnsats, siden denne typen elever ikke har den motivasjonen som trengs for å kunne jobbe uten tett oppfølging. Slike opplegg har man allerede idag, og det har vist seg å fungere godt.
Den tredje tabben var den pedagogikken som ble innført av sekstiåtterne, og som var inspirert av Jean-Jacques Rousseau og hans verk “Èmile – eller om oppdragelse” (1762). I Store norske leksikon står det at han I dette verket argumenterte for en ny oppdragelse som i frihet skulle utvikle mennesket til naturlighet. Dette skulle det gjøre gjennom å søke dypt inn i sin egen natur og på den måten finne den rette veien å gå. Hans vektlegging av barnets selvstendige verdi og at opplæringen ikke skulle skje gjennom påbud fra autoriteter. Dette var også å samsvar med opplysningstidens idealer. Videre står det: “Barnet skal ha rett til å lære tingene og verden å kjenne gjennom sin egen aktive virksomhet, ikke bare gjennom bøker og autoriteters ord.” Det hører med til historien at han fikk fem barn med Thérèse Levasseur . Alle barna endte til slutt opp på barnehjem, stikk i strid med den kjærligheten han uttrykte for barn i “Émile». Dette verket har inspirert mange pedagoger opp igjennom tidene. Sekstiåtterne omfavnet idéene hans og de strakk filosofien litt lenger; den skulle også gjelde barneoppdragelsen. Barnet skulle slippes fri og det måtte for all del ikke settes grenser for dets aktiviteter, siden det var svært skadelig for barnet. Denne pedagogikken har nå blitt gjennomført i den norske skolen. De venstreradikale lærerne som toget inn i skolen på midten av 70-tallet var yppersteprestene for den nye pedagogikken og barneoppdragelsen.
SV er selve akademikerpartiet og man skulle tro at de sto for en skole fylt med kunnskap, men det gjør de ikke. De har gått i bresjen for en skole som er tømt for innhold. I stedet skal man legge vekt på det sosiale. Det er ikke så farlig at elevene tror at 2 pluss 2 er 5 så lenge de kan sette opp en lavvo sammen med de andre elevene og vet forskjellen på pyramidebål og stablebål. Det viktigste i SV-skolen er kos, leik og moro. Dessuten har de systematisk undergravet lærernes autoritet. Ifølge den nye pedagogikken, skulle lærerne bare være veiledere for elevene, som skulle arbeide på egenhånd, og hvis elevene ikke jobbet, så var det fordi læreren ikke hadde gitt elevene interessante oppgaver. Dette høres for godt til å være sant, og er det også. Problemet er at denne pedagogikken bare passe for høyt presterende, motiverte akademikerbarn som går på studieforberedende. Den fungerer ikke i teorifagene på yrkesfag. Disse elevene trenger en annen type pedagogikk. For å få dem til å jobbe må man ha gloseprøver, lekseprøver og trening på basisferdigheter i matte, norsk, engelsk og naturfag. Jeg er i utgangspunktet ikke imot den nye pedagogikken. Jeg har brukt den selv. Det jeg er imot, er at denne pedagogikken skal brukes på alle elever. Jeg har det synet at pedagogikken må tilpasses de ulike elevgruppene.
Da jeg tok Idéhistorie for noen år siden, sa en av foreleserne at det var sjelden at han uttalte seg negativt om filosofer, men han gjorde et unntak når det gjaldt Rousseau. Han hadde det synet at Rousseau var en bonde som ble paranoid i Paris, rett og slett fordi han ikke forsto de sosiale spillereglene som gjaldt blant sosieteten i Paris. Begrepet dannelse var et fremmedord for ham, og det var trolig det som fikk ham til å tro at barnet utviklet seg best hvis det fikk utfolde seg fritt og uten grensesetting. Konsekvensene av denne barneoppdragelsen ser vi nå. Det hersker nærmest fullt anarki i den norske skolen. Dette skyldes at elevene ikke har internalisert det som kreves for å kunne bli veloppdragne mennesker. Barn trenger faste og tydelige rammer for å bli gagns mennesker, som det sto i den gamle opplæringsloven. Man ser også en økning i psykiske problemer blant skoleelever, noe som skyldes mangel på kjærlighet, omsorg, aksept og grensesetting.
Det rare er at elevenes karakterer går opp, selv om kunnskapsnivået går ned. Gjennomsnittskarakteren til avgangselevene i grunnskolen er nå 4,25. Skolen har blitt en vitnemålsfabrikk tømt for innhold. Lærere på studieforberedende melder at elevene har store hull i kunnskaper og ferdigheter, mens de på universitetene melder at studentene ikke kan skrive lengre, akademiske tekster.
Slagordet til tilhengerne av Rousseau var “tilbake til naturen”. Det de glemte var at i naturen er det den sterkestes rett som gjelder. Tilstanden i den norske skolen ligner nå svært mye på dette. Det som gjelder, er ikke å være flink på skolen. I stedet er det bare det sosiale som teller, som er akkurat det sosialistene vil. Det gjelder å være ”kul” og gå med de dyreste klærne og skoene. De som har de dyreste merkeklærne står høyest på rangstigen. Er du flink på skolen, blir du mobbet og kalt nerd. Hva kommer denne tilstanden av? Først og fremst barneoppdragelsen. Foreldrene har ikke klart å gjøre barna sine til gagns, det vil si samfunnsnyttige, mennesker. De har i stedet produsert hensynsløse egoister som bare tenker på seg selv. Det verste et at de blir backet opp av foreldrene sine, som truer med advokat dersom lærerne sier fra om at avkommet har en uakseptabel oppførsel.
Løsningen må være å gjeninnføre konkurranse i norsk skole. Det må bli slutt på at elever som gir blaffen skal ha samme rettigheter som de som står på og jobber. Hvis man ikke belønner positiv atferd, er det bølleveldet som overtar, og når de andre elevene ser at bøllene slipper unna med oppførselen sin, så tar de etter og begynner å oppføre seg som bøller de også. Hvis det blir høyere opptakskrav, vil elevene prøve å gjøre det bedre for å komme inn på videregående. Opptakskravene til høyere utdanning er i mange tilfeller høye allerede. Det som er problemet, er at det er for mange på studieforberedende. Her kan antallet plasser reduseres en god del, slik at det kun er de beste fra grunnskolen som kommer inn, slik det var på 60-, 70,- og 80-tallet.
Norske ungdommer kan oppføre seg ordentlig. Det gjør de når de er i arbeidslivet. Der vil dårlig oppførsel og unnasluntring føre til at de får sparken. Hva med å gi de elevene som ikke eier oppførsel, sparken? Det vil nok ikke sosialistene gå med på. De gir markedsliberalismen skylden for tilstanden i norsk skole, men hovedårsaken er den systematiske nedvurderingen av læreren som kunnskapsformidler og tømmingen av skolen for kunnskap. Lærerne har ikke forstått at det er dem selv og de partiene de har stemt på (AP, SV og Rødt) som har ført til den tilstanden vi har i norsk skole i dag. De har stemt frem den skolen de har ønsket seg, og så gir de markedsliberalismen skylden for tilstanden i norsk skole, når det nå viser seg at den pedagogikken de har innført har vist seg å være totalt mislykket. Med tanke på at det er Arbeiderpartiet som har vært hovedarkitekten bak den norske skolen siden 1945, så er det frekt av lærerne å gi markedsliberalismen skylden for tilstanden i norsk skole. Hvis noen har innført markedsliberalismen i norsk skole, så må det være Arbeiderpartiet som har gjort det. Kunnskapsløftet som Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre sto bak, ble innført i 2006. Målet var å reparere skadene som ble påført skolen av Arbeiderpartiet og SV, men den ble mislykket fordi lærerne og rektorene rett og slett boikottet hele reformen. Det at sosialistene gir markedsliberalismen skylden for konkursen i norsk skole, er etter min mening ren ansvarsfraskrivelse. Lærerne og de partiene de har stemt på (Arbeiderpartiet og SV) vil rett og slett ikke ta ansvar for den skolen de selv har laget.
