Mange peker på sosiale medier som kilde til unge menneskers ensomhet. Kanskje handler det isteden om at unge mennesker er langt mer internasjonale enn sine foreldre, og at de dermed sliter med å finne sin nisje i en homogen nasjon formet av foreldrenes og besteforeldrenes ideer.
De fleste av oss starter det sosiale livet i barndommen med ganske smale rammer for hva som er høflig, normalt og sosialt akseptert. Foreldrene våre danner de første rammene i hjemmet, så blir disse rammene utvidet når vi blir introdusert for våre venners verdier, medstudenters verdier, kollegaer og slik fortsetter utvidelsen gjennom introduksjon for stadig nye måter å leve livet på. De som flytter ut av hjembyen i forbindelse med jobb eller utdanning opplever nok å få utfordet rammene sine i større grad enn de som ble igjen. Erfaringen er at mange av de grensene man trodde var nødvendige, egentlig viste seg å være kunnskapsmangel og fordommer. Så var det ikke bare ens egen verdipakke som holdt den hellige oppskriften på det ultimate, sunne liv. Erfaringen gir oss økt kulturell kapital og verdensforståelsen vår blir større.
Fordelen med universitetsmiljøer i å bygge kulturell kapital er de gjerne har sterke internasjonale elementer, både fordi det akademiske samarbeidet på tvers av landegrenser er svært godt og fordi det finnes internasjonale studenter på alle respekterte universiteter. Problemet med å bygge opp menneskers kunnskap om vår store verdens muligheter i ung alder, før personligheten og identiteten er satt, er at de samme menneskene kanskje skal tilbake til et samfunn som overhodet ikke lever opp til standarden de har utviklet [1].
Globalt eksponerte mennesker, som lar seg inspirere og overtale til at flere aspekter ved egen kultur kan skrotes til fordel for andre mer interessante lands kultur ender opp som multikulturelle misfits i homogene samfunn. I Norge på 1980-tallet hadde unge folk få alternaitver til underholdning. De kunne leke i skogen, gå på ski, spille fotball eller drive med friidrett. Grovt sett. Blant dagens norske ungdom finnes antakelig de som heller vil surfe, spille baseball eller Water polo fordi de har blitt eksponert for dette via mennesker på tvers av landegrenser. I et nokså homogent og lite land som Norge vil det være vanskelig å imøtekomme alle slags nisjer, sammensatt fra inntrykk i en global verden. Resultatet er at det blir vanskeligere å finne fellesskap til egen nisje, og man ender fort opp med å ikke føle seg forstått som igjen leder til ensomhet. Der handler ikke om at folk ikke er hyggelige, men de forstår ikke nisjer som ligger for langt utenfor deres egen horisont. Dette gjelder ikke bare de som opererer etter typisk norsk mal, mener også andre internasjonale misfits uten overlappende interessefelt. Interessefelt og nisjer er en del av identiteten vår, og nordmenns mange identiteter har nok mindre til felles i dag enn de hadde for 40 år siden i en tilværelse uten internett.
De fleste, spesielt eldre, misliker importer av skikker, språk og kultur. De kan godt være innvandringsliberale, men ofte under forutsetningen om at de som kommer etterhvert skal bli norske. Helst med en budnad i skapet. Språkforskere, nasjonalister og tradisjonalister er bekymret for at norsk kultur skal forvitre, og bekymringen er helt reell, men er det ikke gjerne enn grunn til at noe forvitrer og noe består? Markedsøkonomien lærer oss at det som ikke klarer å konkurrere forsvinner til fordel for det mer attraktive alternativet. Med internett, kortere avstander og økt handel mellom mennekser har valgfriheten økt betraktelig. Valgfriheten gjør at salttrukket torsk blir byttet ut med sushi, norske ord og fraser fra anstendighetens tid blir byttet med engelske varianter fra det svarte miljøet og norsk bygdekonservatisme blir byttet ut med holdningene til trendy gründere i Silicon Valley.
Alt som er bra, det sprer seg. Det er derfor det er kinarestaurant i Hønefoss. Det har kommet seg helt dit! Karsk og «ball» har ikke fløtta seg én meter.
Halvor Johansson, Standupkomiker med innslag i Latter Live
Vi kan forvente at oppfatningen vår om hva som er typisk norsk vil endres betraktelig iløpet av de neste 20-30 årene når 90-tallerne har overtatt stafettpinnen. I mellomtiden får vi som føler oss som kulturelle misfits holde på et variert nettverk av venner og tilbringe tid med de som styrker de sidene av personligheten vår som vi liker.
—
[1] Et tragisk eksempel er det ganske vanlige synet om at høyt utdannede syriere i Norge skal bli tvunget tilbake til Syria for å bygge opp landet igjen fra ruinene. Mange syriere har fått utvidet sin horisont betraktelig gjennom årelangt opphold i Norge, så ønsker noen at de plutselig skal presses tilbake til et langt mindre teknologisk og effektivt samfunn, som att på til har et trangsynt styresett. Den norske floskelen er gjerne at «problemene må løses innenfra»? Det er knapt mulig å gjøre mennesker mer demotiverte enn når man vifter en lys fremtid med valgmuligheter foran øynene på dem, og deretter sier at dette skal de ikke få delta på. For ambisiøse syeriere handler det ikke om noe så banalt som ytelser fra Nav, det handler om å bo i et samfunn med systemer som fungerer og hvor lovverket åpner for selvrealisering i langt større grad enn i hjemlandet.
