Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 3, 1994.
Krugman er en av verdens ledende økonomer og hans nyeste bok er en av årets mest omtalte og oppskrytte, bl.a. i Dagens Næringsliv. Selv om den tar utgangspunkt i amerikanske forhold, kommer den derfor utvilsomt til å ha stor innflytelse også i Norge. Ikke alle er like begeistret!
Paul Krugman: Peddling Prosperity
W.W. Norton & Company, 1994
Det kan godt hende at Paul Krugman fra MIT er en meget god økonom, men han er en klossete, storkjeftet polemiker. Denne boken, begynte ifølge ham selv som et «kampskrift», og det meste forble akkurat det. Da han ikke oppnådde en plass i Clintons indre sirkel, bestemte Krugman seg imidlertid for å utvide temaet til å bli et bredere angrep på politiske entrepreneurer generelt, inkludert et effektivt angrep på det farlige «managed trade» tøvet til Robert Reich og Laura Tyson (Clintons arbeidsminister og økonomiske sjefsrådgiver – o.a.). «Denne boken», sier Krugman, «er i alle fall delvis dedikert til det formål at seriøse økonomer har behov for å bli tatt på alvor». Problemet er at Krugman selv ønsker å bestemme hvem som skal regnes som seriøs og hvem som ikke er det, og hans kriterier for dette er ganske vilkårlige.
Det som kjennetegner dem som Krugman degraderer til kun å være politiske entrepreneurer, er ikke bare hans akademisk snobberi, men også hans forakt for manglende konformitet eller dissens – de som unnlater å følge reglene i det han kaller «konvensjonell, akademisk forskning». «Man kan ha gode vitnemål,» hevder han, «og fremdeles ha en outsiders virkelighetsoppfatning.» Men Krugman er nesten like kritisk til akademikere på innsiden som han er til kjettere. «I den akademiske verden», skriver han, «er de teoriene som er mest tilpasset det å få mange tilhengere, dem som i størst mulig grad tillater en oppvakt, men ikke så veldig kreativ, ung mann å demonstrere sin intelligens.» Slike utsagn (som virker mistenkelig selv-biografiske), gjør at vi lurer på hvor seriøse disse flinke, akademikerne på innsiden i virkeligheten er.
Politiske entreprenører
Hvordan kan vi skille en seriøs professor, med en insider’s bevissthet fra en beskjeden politisk entrepreneur? Et kjennetegn, ifølge Krugman, er det at en politisk entrepreneur bruker metaforer for å illustrere sine poenger. Dette samtidig som Krugmans bok fra 1990 – The Age of Diminished Expectations – sammenligner valutakurser med drivakselen på en bil. Denne boken bruker videre et helt kapittel på å sammenligne sosialøkonomi med et skivemaskinstastatur. Et annet kjennetegn er at en politisk entrepreneur «selger bøker til den vanlige mann og kvinne» og «deltar i fjernsyns-programmer». Men Krugman gjør begge disse tingene, samtidig som han skriver artikler for dagspressen. Det er intet galt i noe av dette. Mennesker som er dypt engasjert i samfunnsutviklingen ønsker selvsagt å kommunisere sine meninger på en effektiv måte. Men Krugman blir skikkelig irritert når andre er i rampelyset.
Supply-sidere er dumme
Tilbudssidetilhengerne blant økonomer, er etter hans mening «eksentriske» og «frafallende» professorer som har «grove og dumme» ideer. «Eller for å si det på en annen måte, tilbuds-sidetilhengere er forskrudde». Det er iflg. ham selv «en doktrine det ikke har noen hensikt å argumentere mot». Krugman påstår også at «det finnes ingen økonomer som man kan betegne som tilbuds-sidetilhenger ved noe større (sosialøkonomisk) fakultet». Dersom vi definerer tilbuds-sidetilhengerne som dem som mener marginale skattesats-endringer har meget synbare innvirkninger på økonomien, finnes det imidlertid flere ganske rendyrkede slike ved Harvard, MIT, UCLA, Columbia, Indiana, Georgia, Mississippi og Michigan, i flere føderale banker, i Verdens-banken og ved IMF (Det internasjonale pengefond). Det faktum at forfatteren ikke vet hvem disse er, viser bare at han ikke er ajour med faglitterat-uren innen emner som skatt og overføringer.
Krugman innrømmer at Robert Mundell ved Columbia University «er et navn man må regne med». Men denne «maskoten» for tilbudsside-tilhengerne har begått en utilgivelig synd: han har «styrt vekk fra det konvensjonelle …. har langt hår …….. droppet ut av den vanlige akademiske runddansen av seminarer og konferanser», og ble for kritisk til samtidige økonomer (det siste er et underlig argument dersom man ser på hvem det kommer fra).
Den mer substansielle forskjellen mellom en professor og en politisk entreprenør er den at «seriøse» professorer tilsynelatende ikke har peiling på hva som fremmer økono-misk vekst eller hva som forårsaker inflasjon. De «aner ikke hvordan man gjør et fattig land rikt, eller hvordan man finner tilbake til den magiske formelen som gir økonomisk vekst …… Ingen vet i virkeligheten hvordan den amerikanske økonomien før 1973 kunne generere 3% årlig produktivitetsvekst, mens produktivitetsveksten i årene etterpå kun har vært på 1%. ….. Det er fremdeles noe av et mysterium hvorfor inflasjonen akselererte så mye som den gjorde i 1978 og 1979 og hvorfor den amerikanske økonomien var så svak i 1990-92. ….. Det virkelige svaret er ganske enkelt at vi ikke vet».
Keynesianismen
Det er nettopp fordi majoriteten blant økonomer vet så lite at de fikk et dårlig rykte i syttiåra. De hadde i lang tid argumentert for at staten skulle stimulere etterspørselen for å fikse nedgangs-tider, og begrense etterspørselen for å fikse inflasjonen. Den eneste innfallsvinkelen var hvordan man best kunne manipulere forbruket. Monetarister mente at sentral-banken var langt mer betydningsfull enn budsjettunderskuddet. Keynesianernes typiske råd om å øke offentlige utgifter i nedgangstider og å øke skattene i oppgangstider, gir begge sider av budsjettet en unnskyldning for å øke med rakettfart (til tross for at Keynesiansk teori like gjerne kunne brukes til å forsvare kutt i skattesatsene i nedgangstider og kutt i offentlige utgifter i oppgangstider).
Ansikt til ansikt med infla-sjon og nedgangstid (stagflasjon), ble begge former for styring av etterspørselen forpurret. Hvordan kunne staten eller sentralbanken på en gang både stimulere og legge restriksjoner på etterspørselen? Krugman har fremdeles ikke forstått at nøkkeldebatten på slutten av 70-tallet handlet om Mundells «policy mix». Mundell gikk inn for å gi pengepolitikken oppgaven å holde etterspørselen nede, mens det samlede tilbudet samtidig skulle økes gjennom skatte-incentiver både for kapital og for arbeidskraft. Krugman unngår dette sentrale temaet ved å komme med en bisarr påstand om at tilbudsside-tilhengere mener at penger ikke spiller noen rolle – at «penge-politikken er helt uten virkning»! Faktisk er forfat-terens hovedkritikk av tilbuds-sidetilhengerne rettet mot denne stråmannen som mener sentral-banken ikke spiller noen rolle, siden han selv mener at «de negative effektene av skatt på incentiver utvilsomt er betydelige».
Krugman tillegger penger mer vekt enn det de fleste tilbudssidetilhengere gjør. Han ser ut til å mene at Sentralbanken kan trykke arbeid og kapital. Han skriver at ekspansjonen fra 1982 «burde kalles Volcker-ekspansjonen», fordi Volcker ikke alltid holdt statsbankrenten konstant på 12-16%.
Forfatteren definerer Keynesianisme som troen på at endringer i etterspørselen etter, eller tilbudet av, penger kan skape eller snu en nedgang i økonomien – en monetaristisk påstand som ingen tilbudsside-tilhengere vil avvise. Det vanligste tilbudssideargumentet mot monetarisme er ikke det at penger ikke har noen betydning, men at (1) definisjonen på penger i stadig større grad blir vilkårlig på grunn av raske endringer og verdensomspennende integrering på finansmarkedene; og at (2) monetære forhold i stor grad kan påvirkes av internasjonal utvikling. Stram økonomi i Japan bidrar f.eks. til lav inflasjon i USA, og synkende valutakurser forårsaker en relativt høyere inflasjon i land med svak valuta.
Valutakurser
Krugman hevder at «det faktum at valutakurser ikke reflekteres i pris er et av de beste bevis på ………. Keynesianismen». Det faktum at reelle og nominelle kurser går opp eller ned samtidig skal tydeligvis bevise at priser er en treg materie, slik at de samme varene angivelig kan selges til forskjellig pris i forskjellige land. Det beviser noe helt annet. En endring i USAs handelsbalanse slik at eksporten øker i forhold til importen, har samme effekt som en reell devaluering, men dette vil typisk nok bli etterfulgt av en nominell devaluering dersom dollaren flyter fritt. Dersom dollaren synker kan dette like gjerne resultere i deflasjon i Japan som i inflasjon i USA, men dette beviser på ingen måte at varer selges til forskjellige pris i de to landene.
Krugman tror egentlig ikke på sine egne påstander om at valutakursene ikke reflekteres i prisene. Han vet bedre. Mens han strever med «inflasjons-mysteriet» fra slutten av 70-tallet, forklarer han oss at «økningen i prisen på mat og energi var en del av grunnen – en annen grunn var et ras i dollarkursen». Det kan faktisk se ut som om han påstår at dollarprisen på to internasjonale handelsvarer, olje og korn, ikke har noen betydning for dollarkursen, noe som er påviselig absurd. I sin bok fra 1990 skriver imidlertid Krugman at «det endelige resultatet av arbeidet med å få ned kursen på dollar vil være å heve prisene med omtrent like mye som dollaren faller». Dette er et ekstremt tilbudsside-synspunkt.
Finnes det noen økonom som Krugman mener fortjener å bli hyllet? Han kaller Paul Romer for den «mest innflytelsesrike teoretiker på 1980-tallet». Romers sammendrag av egen forskning, skrevet sammen med Robert Barro for the National Bureau of Economic Research legger vekt på at «all økonomisk oppgang kan spores tilbake til handlinger foretatt av mennesker som responderer på incentiver ….. Dersom statens skatter eller andre tiltak vridninger hemmer den aktivitet som genererer vekst, vil veksten bli mindre». Sa ikke tilbudssidetilhengerne noe slik, de også?
Krugman siterer sjelden dem han kritiserere, noe som gir ham mulighet til å late som om tilbudssidetilhengere mener at penger ikke har noen betydning, eller hva som helst ellers som passer inn i hans beskrivelse. Han siterer denne anmelder to ganger, tydeligvis ut fra egen hukommelse – for jeg har aldri sagt eller skrevet det han tillegger meg.
De gode 80-årene
Han påstår at tilbudsside-tilhengere ikke «baserer seg på empiriske bevis» (finnes det andre typer bevis?), samtidig som Krugman selv tar bemerkelsesverdig lett på angivelige fakta om økonomi. Han latterliggjør tilbudsside-tilhengerne for eksempelvis å forutsi at lavere marginalskatt vil gi flere arbeidsplasser og reelle skatteinntekter, samtidig som han unnlater å fortelle at det nettopp var det som skjedde – frem til skattesatsene igjen økte i perioden 1990-93. Husholdningenes nettoformue økte også merkbart før Golf-krigen (særlig før 1987, da fradragsmulighetene for pensjonsforsikringer ble begrenset og kapital-beskatningen økte). Det gjorde også kapitaltilgangen i nærings-livet og privat sparing. Dette indikerer hvor meningsløst Krugmans «sparerate» basert på nasjonalregnskapet er. Privat sparing ser til og med ut til å øke, som en prosentsats av nettoinntekt, fordi netto-inntekten reelt sett reduseres mer enn det oppspart kapital gjør.
Et hovedtema i denne boken er oppfatningen om at veksten i produktivitet og levestandard ble sterkt redusert på 80-tallet. Dette til tross for at figur 1 viser at produktiviteten i ikke-finans bedrifter vokste ganske sterkt etter 1980 (statistikere har ikke noe mål på produkt-ivitet i finanstjenester, så de anslår den til null). Reelt konsum pr. innbygger, som er det beste enkeltmålet på levestandard, steg også sterkt i 80-årene.
Kapitlet om inntektsfordeling er pinlig amatørmessig. Krugman gjentar alle de feilene man tidligere har kritisert ham for, kritikk som har kommet selv fra den kilden han selv bruker, Kongressens budsjett-kontor, som har påpekt at tallene hans er helt feil. Krugman fortsetter å hevde at når prosentandelen ameri-kanske familier som tjener mer enn $50.000 øker, indikerer det på en illevarslende måte en reduksjon av «middel-klassen». Han definerer 70-årene som 1973 til 1979, og 80-årene starter enten i 1977 eller i 1980 og slutter ved nedgangen i 1990. Han forteller oss at «halvparten av de familiene som i dag befinner seg blant de 20% øverst eller nederst mht. inntektsfordeling fremdeles vil befinne seg der etter 10 år», og hevder at dette beviser at «de fleste fattige fortsetter å være fattige og vice versa». Alt dette beviser er at det tar mer enn 10 år for en tjueåring å bli førti. Verst av alt er det at Krugman karakteriserer alle inntekts-økninger hos dem som er høytlønte som det å lede penger vekk fra andre. Krugman ser på sin sedvanlige måte helt bort fra sine kritikere og skriver at «det har ingen hensikt å følge opp alle sider av denne debatten».
Til å være en selvbestaltet seriøs økonom fremstår Paul Krugman mer og mer som en av de politiske entreprenørene han elsker å hate. Og ettersom han ikke på noen måte er skyldig i å «pushe» velstand, hva er det da han «pusher»? «Jeg tror på et samfunn», skriver han, «som beskatter de rike og bruker skatteinntektene på tiltak som hjelper de fattige og de uheldige». I The Age of Diminished Expectations hevdet imidlertid Krugman at «gitt at det største problemet med amerikansk økonomi er en for lav produktivitetsvekst, er det vanskelig å argumentere for skatteøkninger som kan redusere incentiver, selv om noen mennesker vil tjene store penger på tvilsomme bidrag». Siden 1990 har Krugmans tidligere vektlegging av incentiver og produktivitet og av fordelen av en stabil valuta, blitt plassert i baksetet av hans nye pasjon for aktivistisk politikk og inntektsutjevning, noe som ser ut til helt å ha ødelagt hans dømmekraft.
Alan Reynolds er Director of Economic Research ved Hudson Institute i Indianapolis, og ledende tilbudssideøkonom. Artikkelen er oversatt av Ellen Chr. Christansen og gjengitt med tillatelse fra mai/juni-numret av The International Economy, 1133 Connecticut Avenue, N.W. Suite 901, Washington D.C. 20036.
Hentet fra Ideer om frihet nr 3, 1994.
