Abdikasjon? I Norge? Hva hvis..?
Nyttårsaften overrasket Danmarks dronning Margrethe II sine undersåtter ved å abdisere. Kan det skje i Norge? Her følger et tenkt scenario om Grunnlovens § 9, inspirert av en sliten og modig dronning.
Margrethe har vært dronning av Danmark i 52 år. Hun er 83 år gammel, jevngammel med Norges konge (86), og litt eldre enn Sveriges konge (77 år). Tronarvingene er relativt jevngamle. Danmarks Frederik er 55 år, Norges Haakon er 50 år, mens Sveriges Victoria er 46 år. Hun begrunnet sin abdikasjon med at hun er sliten og syk. Alle de skandinaviske monarkene er eldre enn det som er vanlig pensjonsalder for undersåttene. Men monarker forventes å stå i sin gjerning til de stuper. Slik er det også i Storbritannia. I andre europeiske monarkier er abdikasjon mer vanlig.
Skandinaviske abdikasjoner – gjennom politiske omstendigheter
I Danmark har ikke abdikasjon skjedd på mer enn 500 år. I Sverige og Norge er det ferskere eksempler, men de skjedde begge på grunn av politiske omstendigheter. Gustav IV hadde tapt krigen mot Russland (om herredømmet over Finland), og redselen for at Russland skulle invadere, støttet av sin allierte Napoleon, var stor. Gustav IV måtte abdisere, og ble tvunget i eksil. Hans gamle og syke (og barnløse) onkel Carl XIII ble plassert på tronen. Og jakten på en arving var i gang. Efter noen komplikasjoner ble den franske marskalken Jean Bernadotte adoptert, og ble konge av Sverige (og Norge) i 1818. Før dette skjedde et blodig tronskifte i 1773, ved at Gustav III ble utsatt for et attentat, og døde av skadene.
Norge opplevet i 1814 å bli gitt som krigsbytte fra Danmark til Sverige, gjennom Kieltraktaten. Danmarks tronarving Christian Frederik (fetter til Danmarks konge) var kongelig stattholder i Norge, og hadde eneveldig makt. Han initierte et opprør, og efter at en valgt (for første gang!) forsamling hadde debattert, skrevet og vedtatt en grunnlov, ble den selvutnevnte regenten Christian Frederik valgt til norsk konge. Men Sverige ville ikke gi fra seg sitt krigsbytte, og ble støttet av stormaktene. Uten støtte av andre enn det norske folk måtte kong Christian Frederik gi seg for overmakten. Han abdiserte, dro hjem til Danmark, og ventet i en mannsalder på å tiltre tronen han var arving til. Norges demokratiske helt forble eneveldig konge av Danmark til han døde.
Det folkevalgte demokratiet og Grunnlovens § 9
Christian Frederik ble altså valgt til konge av Stortinget i 1814. Da Norge ble selvstendig i 1905 gikk det ut tilbud både til en dansk og en svensk prins (som begge het Carl!) om å bli norsk konge. Siden den snurte svenske kongen Oscar II nektet noen av sin slekt å ta imot tilbud om Norges trone endte vi med den danske prins Carl. Han på sin side insisterte på at folket skulle få si sin mening. At politikere som egentlig var tilhengere av republikk skulle tilby ham en trone føltes kanskje ikke helt trygt. Regjeringen fulgte den utvalgtes ønske ved gjennom folkeavstemning å be folket om å bifalle regjeringens handlemåte. Hva som mentes med «handlemåte» var kanskje ikke helt klart, men i og med at en folkeavstemning allerede hadde gitt overveldende støtte til unionsoppløsningen (eller uavhengighetserklæringen av 7. juni om du vil), indikerte kanskje «handlemåte» at regjeringen hadde valgt å lete efter en prins til et fortsatt monarki – fremfor å erklære republikk.
Da Norge i 1814 gikk fra enevelde til konstitusjonelt monarki med grunnlov, konge og folkevalgt parlament ble bruddet med eneveldet nedfelt i grunnloven; kongen skulle ikke være av «guds nåde», men isteden så raskt som mulig erklære ed til forfatningen (grunnloven). Dette er nedfelt i Grunnlovens § 9, og inkluderer til og med eden:
«Så snart kongen, som myndig, tiltrer regjeringen, avlegger han følgende ed for Stortinget: «Jeg lover og sverger å ville regjere kongeriket Norge i overensstemmelse med dets konstitusjon og lover, så sant hjelpe meg Gud den allmektige og allvitende!»».
Kong Haralds syn på monarkidebatten
Med jevne mellomrom fremmer SV (det kunne vært Venstre!) forslag om endring av Grunnloven, slik at Norge blir republikk. Et solid flertall avviser forslaget, selv om støtten har øket. Prinsipielle republikanere finnes i flere partier. Venstre har programfestet at man er mot arvelige posisjoner (som altså i praksis også betyr avvikling av monarkiet).
Kong Harald har naturligvis fått med seg at det fra tid til annen blusser opp en debatt om Norge bør være et monarki i fremtiden. Ingen ønsker egentlig å frata ham tronen, selv om TV2 er blant flere medier som velger en tabloid vinkling når Stortinget stemmer over slike forslag («Disse vil avsette kongen»). Om han skulle tilkjennegi sitt syn ville han politisere kongerollen på en måte som er i strid med monarkiets rolle her til lands. Så han har (ved flere anledninger) sagt det eneste han kan si, og som også er nokså logisk: «Vi er her så lenge folk vil ha oss». Vel vitende om at galluper viser stor folkelig oppslutning om monarkiet.
Før dronning Margrethes dramatiske nyttårstale var støtten til henne som monark stor, viste meningsmålingene. Efter hennes tale er støtten til beslutningen om å abdisere like stor. Betyr det at når monarken tar et valg, kan hen regne med folkets støtte? Så hva hvis..?
Kong Harald abdiserer ikke. Men hva gjør Haakon?
Kong Haralds far Olav V ble 87 år. Hans farfar Haakon VII ble 85 år. Kong Harald har vært plaget av sykdom, men virker både mentalt oppegående og fysisk sprek for sin alder (og sykdomshistorie). Når mediene nå går nærmere inn på kronprins Haakon og forsøker å formidle hvem han egentlig er, og har egne programmer om kong Haralds tid som monark, er vel det en slags måte å forberede undersåttene på at heller ikke kong Harald vil leve evig.
En gang i fremtiden vil altså Haakon ringe stortingspresidenten og si «Dette er hans majestet». Da vil folkevalgte myndigheter forstå at kong Harald er død, og Norge har fått en ny monark. Da må timeplanen ryddes, for iht. Grunnloven skal det være edsavleggelse i Stortinget.
Hva om Haakon samler den nærmeste familien rundt seg efter at kong Harald er død, og sier: «Nå har jeg et valg, og det har konsekvenser for oss alle»? Kongefamilien diskuterer fremtiden. Utsiktene til å jobbe til man stuper, nærgående medier, og ubehagelige spørsmål om familiens pengebruk og prioriteringer. Uvilkårlig vil nok også spørsmålet «Hva gjør vi med Durek?» helt sikkert bli stilt.
Haakon og hans nærmeste blir enige. Nok er nok. Det er på tide å slippe ut av det forgylte buret med store vinduer og flytende stenger. Burets grenser er både klare og uklare. Vinduene gir innsyn og er veldig store, mens gardinene er veldig vanskelige å trekke for. Efter å ha holdt familieråd bestemmer Haakon seg for å si fra seg tronen for seg og sin slekt. Ingrid som kronprinsesse kunne ta opp rollen om faren ikke orker. Det kunne også prins Sverre Magnus. Men de vil leve egne liv og ta egne valg. Hans søster Märtha er hjertens enig. Hun har fått mer enn nok av media og av folks synspunkter på hennes liv.
Haakon ringer stortingspresidenten, og sier «Det er Haakon. Kunne vi ha et møte snarest? Du trenger ikke forberede noen edsavleggelse». Stortingspresidenten forstår intuitivt hva Haakon har formidlet. Hen tar kontakt med statsministeren.
Bomben detoneres for Stortinget
Stortingspresidenten møter Haakon på Slottet. Så blir det møte mellom stortingspresidenten og statsministeren. Det formidles at Haakons beslutning er tatt i samråd med familien og ingen av familien vil ta opp arven efter Haakon, Olav og Harald. Stortingspresidenten møter de parlamentariske lederne. Regjeringen avholder ekstraordinært statsråd.
Stortinget møtes i plenum. Stortingspresidenten gir den offisielle meddelelse om at kong Harald er død. Han leser opp Haakons beslutning «i samråd med familien» om ikke å avlegge ed til Grunnloven. Stortingspresidenten erklærer at Norge er uten regjerende monark, og Stortinget må ta en avgjørelse om de skal akseptere Haakons beslutning, og lete efter en ny monark.
Statsministeren får ordet, og leser regjeringens beslutning: I og med at Haakon ikke har til hensikt å avlegge ed, og heller ingen av de øvrige arveberettigede til tronen vil gjøre det, står Norge uten monark. Regjeringen har besluttet å tre inn i Kongens rolle i Grunnloven. Altså slik det var efter 7. juni 1905. Statsministeren varsler at regjeringen så snart som mulig vil legge frem et forslag for Stortinget om å avvikle monarkiet.
Stortingspresidenten takker statsministeren for redegjørelsen, og at dersom ingen ytrer seg mot det vil Stortinget akseptere regjeringens beslutning om å tre inn i Kongens rolle i Grunnloven. Stortinget imøteser regjeringens varslede forslag om å avvikle monarkiet, og vil i mellomtiden ta en pause i sitt ordinære arbeid.
Ingen tar ordet, og stortingspresidenten hever møtet.
