En kanon handler blant annet om å definere noe inn og andre ting ut. Minerva har definert nazister inn som en legitim del av høyresiden. Det er uklokt. Jeg er sikker på at mange på venstresiden jublet da de så det.
Liberaleren har kritisert høyresiden kanon som Civita og Minerva publiserte på julaften. Vi har laget vår egen liberale kanon. Minervas redaktør Nils August Andresen svarer i denne artikkelen på min kritikk og saken ble også diskutert på Dagsnytt atten forrige fredag.
Jeg forventet ikke at Civita og Minerva skal lage en kanon for den liberale eller liberalistiske høyresiden. Jeg regnet imidlertid med at de skulle lage en kanon for den vanlige, anstendige høyresiden. Det er her de har bommet. Jeg forventet bedre.
Nazismen defineres inn i det gode selskap
Når Carl Schmitt tas med i en kanon, så inkluderes han inn i selskapet sammen med de andre tenkerne. Som en del av vårt fellesskap. Dette blir ikke bedre av at listen til Minerva inneholder flere tvilsomme tenkere enn de som jeg nevnte i min opprinnelig kritikk.
Andresen og undertegnede har intet idémessig fellesskap med Schmitt og nazister. Disse menneskene plasseres likevel på den samme siden i politikken som oss. Dette er et av de store problemene med venstre-høyre-aksen.
Ut fra denne inndelingen er venstresiden den rene sosialismen, med kommunisme som en ytterliggående variant. Høyresiden er alt det andre, enten det er liberalisme, konservatisme, kristendemokrati – eller nazisme. Dette er bekymringsfullt. Nazismen har nemlig ikke noe med de andre tankeretningene å gjøre, utover motstand mot kommunismen. Det er ikke slik at liberalkonservatisme er en form for moderat nazisme light for dem som ikke våger å være langt nok ute på høyresiden.
Det passer venstresiden svært godt å være hovedfienden til nazismen, og det passer dem utmerket å kunne plassere sine motstandere i samme bås som fascister og nazister. Andresen innrømmer at folk på venstresiden kobler sammen liberale idéer med med grumsete politiske retninger. Han avfeier det imidlertid alt for lett som visvas. Det er nemlig slik at folk automatisk kobler sammen grupperinger som havner i samme bås.
Folks grunnleggende ideologiske og politiske synspunkter dannes nemlig ikke i et seminar på Blindern der man dypdykker i idehistoriske fotnoter til de store klassikerne. De dannes i enkle retoriske sammenhenger der kultur, gruppetilhørighet, kulhet og mye annet er viktigere enn konkret innhold.
Unge mennesker tror lett at høyresiden er Trump, formynderi, Tate, fremmedfrykt og nazisme, til tross for Bård Larsens forsøk på å rydde opp. Dette jager grunnleggende oppegående og liberale mennesker over til venstresiden. Og der blir de ofte. Vi har alle bekreftelsestendenser som gjør at vi lett fortsetter å mene det vi en eller annen gang tilfeldigvis mente. Nå vet jeg dessverre ikke hvordan man i folks hoder kan få vekk nazismen fra vår side av politikk. Det å inkludere nazister i høyresidens kanon, gjør det imidlertid ikke noe bedre.
Andresen legger vekt på at Minerva forholder seg til høyresiden slik den er, ikke slik den bør være. Det har jeg forståelse for. En slik liste må inneholde bøker som ikke passer inn i Liberalerens liberale kanon. Han illustrerer bredden på høyresiden fint vet å vise til mangfoldet i Høyre, Venstre, KrF og Fremskrittspartiet. Bredden innad i disse partiene er imidlertid heldigvis alt for smal til å inkludere fascisme og nazisme, så dette er ikke noe godt argument.
Nazismen skulle vært holdt langt utenfor dette selskapet siden den heldigvis ikke er en del av den faktiske norske høyresiden.
Hayek, Schmitt og Marx
Andresen synes det er merkelig at jeg er bekymret for at Hayek settes i bås med Schmitt og viser til at Hayek ikke hadde slik berøringsangst. Hayek har lest Schmitt med interesse og det samme har nok også mange på internasjonal og norsk høyreside. Det er selvsagt riktig og naturlig at Hayek, med tyskspråklig bakgrunn, har lest Schmitt. Han nevner ham for eksempel i The Constitution of Liberty. I indeksen nevner imidlertid Hayek også over 70 andre med etternavn som begynner på bokstaven S. Hayek har lest både Keynes og fabianske sosialister, uten at han har idéfellesskap med dem av den grunn.
Oppegående mennesker leser nemlig bredt og prøver å lære av ulike mennesker, med forskjellige synspunkter.
La meg dele en personlig erfaring. Da jeg som ung studerte statsvitenskap og politisk teori, leste jeg «Politisk tenkning fra antikken til vår tid» av Malnes og Midgaard. Det slo meg at jeg kunne lære noe av alle tenkerne som ble gjennomgått opp gjennom historien. Jeg forventet at dette skulle ta slutt når jeg kom til nazismen. Jeg tok feil. Goebbels hadde noen geniale poenger når det gjaldt propaganda. Det betyr imidlertid ikke at Goebbels er i samme idémessige tradisjon som meg, like lite som Rousseau eller Marx er det, selv om det var noe å lære av dem også.
Jeg vil håpe at mange på høyresiden med interesse har lest Howard Zinn, Pierre Bourdieu eller Naomi Klein fra Klassekampens kanon, og forhåpentligvis lært noe. Minerva inkluderer ikke disse inn i sin kanon av den grunn. Carl Schmitt inviteres derimot inn.
Pinlig norsk fravær fra listen
Andresen er heller ikke fornøyd med min kritikk av at det er så få norske forfattere inkludert. Han forklarer dette dels med at det ville vært problematisk siden folk fra Civita og Minerva kunne blitt inkludert. Dels forklares det med at nålevende norske er den del av debatten. Dette er en merkelig prioritering, og litt feigt.
La meg først ta det med frykten for habilitet. Dette er snudd på hodet. Dersom man føler seg inhabil, bør man erklære seg selv inhabil, ikke ekskludere en fortjent «prisvinner» fra muligheten til å bli inkludert. Jeg kjenner de fleste liberale skribenter og Civita og Minerva har et enormt nettverk på høyresiden. I Norge kjenner man hverandre. Det er selvsagt noe man skal være oppmerksom på. Liberalerens liberale kanon inneholdt flere bøker skrevet av personer jeg kjenner godt. Det ville vært merkelig å droppe dem av den grunn hvis Liberalerens redaksjon ellers anser dem som verdige. En bok blir ikke dårligere fordi Andresen eller undertegnede kjenner forfatteren. Skulle boken til Langslet vært fjernet hvis han fortsett levde?
Liberaleren har inkludert bøker fra flere norske forfattere med tilknytning til Civita og Minerva, av den enkle grunn at de er gode nok.
Minerva har med en rekke andre nålevende forfattere, inkludert en svenske. Det viser at det kan være naturlig å inkludere gode bøker selv om forfatteren fortsatt lever. Det viser også at debatten på høyresiden er internasjonal. Civita har jo stadig internasjonale gjester. I dag skriver vi innenfor en global ramme. Det gjør skillet med norske forfattere kunstig.
Det å ta med rapporten Velferd og migrasjon – den norske modellens framtid av Grete Brochmann er et interessant valg. Det er en tendens til at deler av høyresiden, inkludert Minerva, har blitt mer kritisk til innvandring de siste årene, mens befolkningen for øvrig er blitt mer liberal. Dette er et trist verdivalg i høyresiden kanon. Det er også betegnende at det er her man tar inn en aktuell debatt.
Et seminar, ikke en anvendelig kanon
Høyresiden kanon ligner for øvrig et akademisk seminar mer enn en anvendelig kanon for en oppdatert debatt. Jeg må innrømme at jeg personlig er tilstrekkelig intellektuelt nerdete til at jeg liker akkurat det. For mitt bruk er det bra, men med tanke på å gjøre idéene sexy og tilgjengelige for et nytt publikum, er det mangelfullt.
Høyresidens kanon inneholder mange gode bøker. Den mangler imidlertid fornyelse og blir fort litt gammeldags. Et eksempel er fraværet av bøker om miljø. Det finnes slike på høyresiden. Liberaleren har inkludert Julian Simons klassiker The Ultimate Resource, Elinor Ostroms bok om allmenningen og en ny bok fra Timbro. Jeg tror det er en styrke ved vår liberale kanon at vi har aktuelle tekster. Nå er det dog ikke noen bombe at liberale er mer fremoverlent enn konservative.
En kanon skal skue tilbake, men den bør også være en guide for fremtiden.
