Rett før jul skrev Arne Eidshagen om Cato og Fraser Institutes rangering av individuell og økonomisk frihet i verden. Sverige toppet listen og Norge kom på 10. plass. Kommentarfeltet på Facebook viste at flere liberalister stilte seg tvilende til denne rankingen, og hvis man sjekker hvilke parametere instituttene bruker til å måle individuell frihet så oppdager man raskt at disse sammenfaller med typiske myke hensyn som sosialdemokratier gjerne vedtar.
En kontrast innenfor vestens liberale spekter er USA som oftere prioriterer de harde, frihetlige prinsippene. Den amerikanske hvithavsørnen står som et maskulint symbol for styrke, mot og frihet foran USAs flagg.
Så hvorfor føler liberalister seg så ofte fremmedgjort av frihetsmålere som ender opp med å gi skandinaviske land topp score?
En viktig forskjell mellom sosailliberale og klassisk liberale (liberalister) er at sosialliberale i større grad vektlegger de myke hensynene, mens liberalister vektlegger ideologiske prinsipper selv om de kan være upopulære. Å stå standhaftig og støtt i stormen er etter min oppfatning maskulint (men ikke forbeholdt menn). Så kan andre eventuelt få kalle det sneversynt dumskap, og det er helt greit. Konservative folk deler typisk den harde viljen med liberalister, men har andre grunnverdier som handler mer om religion, tradisjon og nasjonalisme enn frihet.
De myke hensynene resulterer ofte i liberalisme, slik som likebehandling av minoriteter enten det gjelder etnistitet, seksualitet eller tro- og livssyn. Myke hensyn gir derimot illiberale utslag når de resulterer i helsepolitiske nullvisjoner slik som urimelig lave fartsgrenser, helligdagsstengt, strenge regler for støy, fundamentalistisk ruspolitikk eller dårlig rettssikkerhet i forbindelse med selvforsvar. Man kan godt diskutere om filleting som disse kan måle seg mot viktigheten av skeives rettigheter, men uansett kan man trygt si at Sverige og Norge er land som typisk prioriterer de myke hensynene, mens USA prioriterer de maskuline prinsippene.
Egentlig kan den liberalistiske leiren grovt sett deles i to: én markedsliberal 68’er-gruppe og én ganske bekymringsløs men samtidig ansvarsbevisst gruppe. I denne generaliseringen finnes det selvsagt mange individuelle nyanser, men liberalister flest havner i sistnevnte gruppe. Her er det bred enighet om at skandinaviske lands omsorgsfokus (barnehagestaten) er for stort og står i veien for sentrale liberale kampsaker.
Dette har selvsagt med de etablerte rammene om sosialdemokrati og velferdsstat å gjøre, men selv innenfor et felles finansiseringssystem så er det urimelig å kreve at innbyggerne skal kvitte seg med nærmest all risikoatferd og bytte de inn med tryggere alternativer. Slikt rammer hovedsakelig folk som ønsker litt fest og farger i livet, og ikke de som foretrekker å holde seg hjemme med strikketøyet og se på kringkastningsorkesteret, satt litt på spissen.
De myke holdningene handler om at så lenge man kan unngå risiko så skal man unngå risiko, bygd på behovsprøvd nullvisjon. Samtidig er det nesten ingen mengdebegrensninger hvis man holder seg innenfor rammene. Trening er sunt, så derfor kan du godt få trene på deg kroniske skader med velferdsstatens fulle sympati hvis du vil. Etter min mening er Danmark det landet i skandinavia som i størst grad tilrettelegger for maskuline frihetsbehov med sine høye fartsgrenser, liberale spill- og ruspolitikk, og en liberal tolkning av hva som utfordrer den offentlige (u)orden.
Det er viktig å forstå at maskulinitet og femininitet faktisk er en del av identitet. Noen kvinner er feminine, andre maskuline. Den samme variasjonen gjelder for menn, men det diskriminieres mot maskuline behov fordi de angivelig fører til mer død og et høyt helsebudsjett. Som man kan lese fra rapporten til Cato- og Fraser Institute, så dekker de knapt maskuline behov når de måler frihet, men fokuserer på likestilling og minoriterers rettigheter i sin måling av individuell frihet.
Det som er sikkert er at hvis man har et politisk syn som bunner i maskuline interesser, så er hverken Norge eller Sverige idealstater å bosette seg i. Da finnes det flere interessante alternativer på det amerikanske kontinentet, de britiske øyer og sydover i Europa.
