Det er nå sterke krefter på Stortinget som ønsker slipspåbud for menn fordi det hevdes at kleskoden har sklidd helt ut. Hadde det en gang vært slik at Stortingspolitikere hadde verdens mest respektable jobb og fungerte som moralske forbilder for folket så kunne streng håndheving av kleskode ha vært et poeng. Slik er det ikke.
Oppmaningen til et slipspåbud, eller ihvertfall en kleskode-skam, oppleves som et kaldt gufs fra fortiden hvor folks verdi hovedsakelig ble målt i pomp og prakt. Det mest overraskende er at ellers nokså liberale mennesker som Torbjørn Røe Isaksen og Sveinung Rotevatn støtter et slipspåbud, eller i det minste en påført skam for manglende slips. Torbjørn Røe Isaksen klarer til og med det kunststykket å påstå at «slips er prisen vi betaler for sivilisasjon». Dette er vås, selv om det sikkert ligger en dyp refleksjon bak, helst ned i et kaninhull bygd på helt feil antakelser.
I mindre siviliserte tider manglet folk kunnskap og utdanning slik at de kunne redegjøre for sin verdi intellektuelt. De brukte derfor de overfladiske parameterne som klær og juveler for å fremstå som viktige. Oppfatningen om at formelle klær øker folks verdi og respekt er egentlig fryktelig gammeldags, og noe vi som utdannet teknologisamfunn må ta et oppgjør med. Faktisk er jeg enig med tidligere Rødt-politiker Erling Folkvord, som kaller dresskode en borgerlig hersketeknikk. Naturligvis er det en bevisst demonstrasjon fra hans side å stille til intervju i campingantrekk, men han har rett i at pompøst antrekk er overfladisk tull som leder oppmerksomheten vekk fra det relevante:
Hva klarer du å produsere av politiske visjoner og argumentasjonsrekker som en intellektuell demokratiforvalter på vegne av folket.
Besitter du ikke evnen til å produsere politiske forslag som demonstrerer klokskap og skarphet, men bare sitte å se fin ut i dress, så kan du værsågod å si fra deg vervet som Stortingspolitiker. Du bør ha fått jobben fordi du er ekstraordinært dyktig. Vis det med ord.
Venstrepolitiker Sveinung Rotevatn sa engang i debatt med Helge Lurås fra iNyheter at bare fordi en grevling tar på seg en dress, så blir det ikke plutselig et menneske. Kritikken var ment å treffe Lurås og daværende Resett der Lurås selv mente de drev med journalistikk, noe Rotevatn nektet for. Han tenkte kanskje ikke da på at dette utsagnet kan slå tilbake på han selv. For selv om Rotevatn ikke er for slipspåbud (grunnet liberale reflekser), så sier han at «Vaksne folk må læra å kle seg», noe som innebærer å bruke slips i henhold til retningslinjene i håndboka til Stortinget. Skal vi da forstå det som at det egentlig finnes masse grevlinger på Stortinget som trenger dress og slips for å kompensere nok til å kunne være i selskap med de virkelig ærverdige menneskene? Han innrømmer jo gjennom sin uttalelse til Lurås at formelle klær er noe man tar på for å øke egen verdi til noe den egentlig ikke er.
Alle gjør dette og spesielt i en konkurransesituasjon slik som en ansettelsesprossess, helt enkelt fordi man må spille dette spillet hvis man skal kunne konkurrere. Visjonen bør uansett være at vi trapper ned på jåleri som en demonstrasjon av egen verdi, akkurat som vi har gjort siden starten på den industrielle revolusjon og fram til nå. Det er forskjell på å anerkjenne formelt jåleri som en underutviklet mangel ved den moderne sivilisasjon, og å faktisk etterstrebe dress- og slipsbruk som noe forbilledlig.
Senterpartipolitiker Aleksander Øren Heen sier følgende om oppmaningen til slipspåbud på Stortinget: «For oss som er oppdrege med slipstvang og salmesong i gamle fylkestinget i Sogn og Fjordane ser eg det som ein sjølvfølge å ha på slips på Stortingets talarstol». Altså havner slipspåbud sammen med salmesang i den kategorien der det hører hjemme: pertentlig kristenkonservativisme. Som liberaler holder jeg derfor med høy selvsikkerhet en armlengdes avstand til både slipspåbud OG påført skam om manglende etterlevelse av kleskodene i Stortingets håndbok. Egentlig trengte jeg ikke å lese Heens omfavnelse av slipsforbudet for å innse det.
