Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 5-6, 1989.
Lovverkets reaksjoner overfor narkotikabrukere før narkotikaproblemet dukket opp i slutten av 60-årene er stort sett ukjent. Det har vært en eksplosjonsartet utvikling i tillatte efterforskningmetoder, narkotikapolitiets styrke og strafferammene de siste tyve år. Før 1964 ser narkotika ikke ut til å ha skapt særlige store problemer. «Opprustningen» mot narkotika synes å ha gått forut for økningen i narkotikaforbrytelser.
Lovene og deres begrunnelser
Det er tre lover som har dekket narkotikaområdet innen norsk rett.(1) Lovene har gjennomgått flere revisjoner. Vi vil i det efterfølgende se nærmere på disse lovene og deres revisjoner. De mest fremtredende begrunnelser gitt for lovene, vil også bli skissert.
Lov om innførsel og utførsel av opium m.v ble første gang vedtatt i 1913 og senere endret i 1928. Formålet med begge disse lover var å gi en norsk opiumslov som var i overensstemmelse med Haag- og Genéve-konvensjonen, som Norge ratifiserte i 1914 og 1925. Hensikten var altså hovedsakelig utenrikspolitisk.
Kokain, opium, samt opiumsderivatene morfin og heroin var regulert i loven av 1913. Efter lovendringen i 1928 rammet loven ulovlig produksjon, innførsel, omsetning og besittelse av narkotiske stoffer. Bruk av narkotika var ikke eksplisitt forbudt, men siden bruk som regel forutsetter besittelse, var bruk i realiteten gjort ulovlig. Cannabisstoffene (2) ble inkludert i forskriftenes liste over forbudte stoffer i desember 1930.(3)
Straffereaksjonene endret seg. Overtredelse av opiumsloven av 1913 ble ansett som en forseelse og straffet med bøter. I Genéve-konvensjonen ansees bøter som utilstrekkelig straffereaksjon og norske myndigheter endret ved loven av 1928 straffen til bøter og eller fengsel inntil 6 måneder. Politiet foreslo en maksimumsstraff på 2 år, men dette ble avvist da fordi man ønsket en strafferamme som tilsvarte strafferammen for ulovlig innførsel av brennevin m.v.(4) Rettshåndhevelsen var sporadisk. Ifølge Brit Bergersen Lind ble kun seks personer dømt efter denne lovbestemmelse fra 1952 til 1964.(5)
Ved innføyelse av Lov om legemidler og gifter m.v. av 20. juni 1964, nr. 5, ble lovverket som regulerte befatningen med narkotika samordnet og endret.(6) Legemiddelloven fikk et eget kapittel IV om narkotika m.v. som ifølge Stortingets sosialkomité stort sett svarte til opiumsloven av 1928.
Maksimumsstraffen på 6 måneder ble foreslått opprettholdt av Apotek-komitéen. Sosialkomitéen og riksadvokaten foreslo – som Oslo Politikammer i 1928 – en maksimumsstraff på 2 år. Riksadvokatens begrunnelse var at det var grunn til å forvente øket innsmugling og misbruk og at denne kunne være av en så farlig og profesjonell karakter at en strengere strafferamme var rimelig.(7) Begrunnelsen var med andre ord forventet økning i narkotikaomsetningen. Det ble videre satt frem forslag om adgang for helsedirektøren til å gi opplysninger til politiet om mulige narkotikaforbrytelser.(8) Begge forslag ble vedtatt av Stortinget uten debatt.
Lov om legemidler og gifter m.v er en fullmaktslov som gav Kongen (ved Sosialdepartementet) hjemmel til å utgi forskrifter og narkotikaliste. Fra og med 1965 er det helsedirektøren som til enhver tid bestemmer hvilke stoffer, droger og preparater som skal regnes som narkotika.(9) Loven gav også Sosialdepartementet fullmakt til å bestemme hvilke overtredelsesformer som skulle være ulovlige (tilvirkning, omsetning, innførsel og gjennomførsel). Samtlige lovbruddskategorier har vært definert som straffbare siden 1965.(10)
Lovgivningen fra 1964 (og senere) setter intet skille mellem milde og hårde stoffer. Synet på all narkotika som like farlig, har gått som en rød tråd gjennem norsk narkotikapolitikk.(11) Lovvedtaket om Endringer i legemiddelloven gitt 14. juni 1968 medførte at bruk uten besittelse ble definert som forseelse og innføyelsen av pragraf 162 i straffelovens kapittel 14 om almenfarlige forbrytelser medførte en utvidelse av strafferammen far 2 til 6 år. Bruk av narkotika uten besittelse ble definert som en forseelse. I loven skal medvirkning straffes som andre overtredelser og forsøk straffes som fullbyrdet overtredelse.(12) Efter 1968 fikk vi med andre ord to lover som rammet narkotika. Straffelovens paragraf 162 ble vedtatt med det siktemål å ramme profesjonelt pregede narkotikaforbrytelser (proffparagrafen).
Begrunnelsen for revisjonen var en endring i problemets art til det verre og uttalt frykt for et vesentlig hårdere klima på området.(13) Justiskomitéen uttalte i 1968 at «det er rimelig å anta at strenge straffebestemmelser vil virke preventivt bl.a. i den forstand at internasjonale bander ikke – eller mere sjelden – vil ta risikoen ved å operere på det norske marked».(14) Ifølge Aksel Valberg var «vern om liv og helse» en annen viktig begrunnelse for lovendringen i 1968.(15) Den norske Dommerforening «… er enig med straffelovrådet i at ulovlig omsetning av narkotika mot vederlag medfører fare for mange menneskers helse og må sees på som en alvorlig forbrytelse». (16) Straffelovrådet uttaler i sin innstilling fra 1967: «Straffebud mot uhjemlet besittelse og uberettiget bruk av narkotika kan virke med til å forme almenhetens innstilling til slike giftsstoffer og til å prege almenhetens adferd på dette område».(17) Smitterisiko var også fremført som en begrunnelse da enhver misbruker måtte ansees som en smittekilde.(18) Straff som behandling er anført som begrunnelse da loven gir anledning til å idømme ubetinget (soning i institusjon) eller betinget dom (behandling som vilkår) og at dette representerer et terapeutisk tiltak.(19)
Ved lovendring i straffelovens paragraf 162 av 21. april 1972 ble maksimumsstraffen hevet til 10 års fengsel. Dette var den eneste endring i loven.(20)
Begrunnelsen var ifølge Aksel Valberg tredelt.(21) For det første en forventning om forverrelse av narkotikakriminaliteten. For det andre var almenprevensjon viktig. For det tredje fremkom det en bekymring for ungdommen. Justisdepartementet peker på «oppvoksende ungdom som er i faresonen»(22) og i Odelstingsdebatten nevnes at «det er nødvendig å beskytte ungdommen og samfunnet».(23)
Ved lovendring i straffelovens paragraf 162 av 12. juni 1981 ble maksimumstraffen på ny hevet, denne gang til 15 års fengsel. Dette var den eneste endring i loven.(24)
Begrunnelsen var denne gang som tidligere preget av almenpreventive hensyn. I tillegg påpeker Valberg(25) en ny begrunnelse; markeringen av samfunnets syn på narkotikakriminalitetens alvorlighet. «Viktig kan det under alle omstendigheter være å markere straffeverdigheten for disse forbrytelsene ved å øke den maksimale strafferamme», uttaler riksadvokaten.(26)
Både Lov om legemidler og gifter m.v. og straffelovens paragraf 162 ble endret ved lovvedtaket av 8. juni 1984, nr. 57. Endringene medførte at strafferammen for særlig alvorlige narkotikaforbrytelser ble øket til 21 år. Grensen mellem forseelse og forbrytelse ble endret. Bruk av narkotika ble definert inn under et eget ledd i legemiddelloven som med en maksimumstraff på 6 mnd, definerer bruk som en forbrytelse. Minimumstraff for alvorlige narkotikaforbrytelser ble satt til 3 år. Forøvrig var lovendringen stort sett teknisk.(27)
Begrunnelsene mest fremme i den offentlige debatt var, ifølge Valberg,(28) den holdningsskapende effekt, samfunnets vern; beskyttelse av ofrene; og en strafferamme som står i stil med folks oppfatning av narkotikaforbrytelsenes alvorlighetsgrad. Det ble satt spørsmålstegn ved straffetrusselens preventive effekt.
Narkotikalovgivningen har gjennemgått store endringer fra 1965 til i dag. Strafferammen har øket kraftig; fra 2 til 21 år. Lovverket er blitt mer detaljert og inneholder flere straffenivåer; dette gjelder både legemiddelloven og straffeloven.
Utviklingen i strafferammene for narkotikaforbrytelser
Maksimumstraff har vært som følger:
Lov om innførsel og utførsel av opium m.v. 1913:
– 1913-28: Bøter
Lov om innførsel og utførsel av opium m.v. 1928:
– 1928-64: Bøter/fengsel 6 mnd Lov om legemidler og gifter m.v. av 20. juni 1964, nr. 5:
– 1965-68: Fengsel 2 år
Straffelovens paragraf 162:
– 1968-72: Fengsel 21 dager – 6 år
– 1972-81: Fengsel 21 dager – 10 år
– 1982-84: Fengsel 21 dager – 15 år
– 1984- : Fengsel 21 dager/3 år – 21 år (s. 57).
Sammendrag av begrunnelsene for straffeskjerpelsene
Debatten forut for lovendringene gir en rekke begrunnelser for endringene i norsk narkotikalovgivning. Alle endringene har stort sett vært i skjerpende retning og norsk narkotikalovgivning sonderer ikke mellem svake(29) og sterke(30) narkotiske stoffer.
Begrunnelsene kan grovt grupperes som følger:
– Forventet økning i ulovlig narkotikaomsetning; forventning om forverrelse av narkotikakriminaliteten.
– Almenpreventive hensyn.
– Fare for liv og helse; beskyttelse av ofrene.
– Medisinske skadevirkninger av narkotikabruk.
– Straff som behandling; sosialpolitisk begrunnelse.
– Smitterisiko.
– Lovens påvirkningskraft på almenhetens innstilling (moralsk signal); holdningsskapende effekt.
– Markeringen av samfunnets syn på narkotikakriminalitetens alvorlighet; en strafferamme som står i stil med folks oppfatning av forbrytelsens alvorlighet.
– Vern av samfunnet.
Utviklingen av rettspraksis (31)
Endringene i rettspraksis er preget av de mange og store lovendringer fra sekstiårene til i dag. Sanksjonering av bruk av narkotika har vært gjenstand for skiftende rettspraksis. Efter 1984 er bruk av cannabis definert som forbrytelse. Dagens praksis (1986) er at inntil 2 gram regnes som ren bruk og straffes med bøter på ca 1000 kr.
Middels alvorlige lovbrudd, dvs. besittelse, innførsel og omsetning av middels store kvanta cannabis, hevder Straffelovsrådet at rettspraksis er blitt mildere opp gjennem syttiårene.
Innsmugling og omsetning av heroin, amfetamin og større partier cannabis har vært gjenstand for en strengere rettspraksis i perioden. Rettspraksis avspeiler her økningen i strafferammene.
Efterforskningemetoder
Under forarbeidene til lovendringen i 1968, foreslo politiembedsmennenes landsforening og politimesteren i Oslo kriminalisering av tre nye forhold: 1) Deltagelse i sammenkomster der narkotika blir forbrukt, selv om man selv ikke bruker stoffet. 2) Det å stille husrom til disposisjon der narkotika blir brukt. 3) Å oppfordre eller tilskynde bruk av narkotika. Justisdepartementet «… antar at dette vil gå for vidt» og mener at det neppe bør gjøres inngrep i den alminnelige ytringsfrihet.(32)
Efterforskningsmetodene i narkotikasaker er endret gjennem de siste år. Vi vil videre se på hvorledes grensene for å «gå for vidt» har endret seg.
På landsbasis arbeidet 203 polititjenestemenn utelukkende med narkotikasaker på midten av 80-tallet. Dette utgjorde 2.9% av det totale antall polititjenestemenn. I tillegg brukte 47 tjenestemenn mer enn halvparten av sin tid på narkotikasaker. Ordenspolitiet er også trukket inn i arbeidet.(33) Fra 1966 til 1981 økte antall tjenestemenn som arbeidet med narkotikasaker i Oslo fra 12 til 86; det tilsvarer en syvdobling på 15 år.(34) Politiet har flere midler tilgjengelig i efterforskning av narkotikaforbrytelser. Disse kan deles i tvangsmidler og ikke-tvangsmessige tiltak.
Tvangsmidler
Ransaking av sted består i ransaking av bolig, rom eller oppbevaringssted samt hus/rom som er tilgjengelig for alle.(35)
Det kreves a) skjellig grunn til mistanke, b) at den mistenkte handling må kunne føre til fengselsstraff(36) og c) at ransakningen gjøres for å søke efter bevis eller pågripe mistenkte. Ransaking kan gjøres hos personer som ikke er mistenkt (tredjeperson). Mistanke trenger ikke å være rettet mot noen bestemt for å foreta ransaking hos tredjeperson. Hus eller rom som er tilgjengelig for alle – f. eks. kaféer, restauranter mm. – kan ransakes i efterforskningsøyemed. Det kreves her kun at handlingen er en del av efterforskningen. Loven åpner også for razzia.(37) Kravet er at handlingen kan medføre straff på minst 8 år. Andre forbrytelser hvor razzia kan anvendes, er eksempelvis drap, voldtekt og mordbrann.
Ransaking av person består i kroppsvisitasjon (undersøkelse av klær og ytre deler av kroppen).(39) Det kreves a) skjellig grunn til mistanke, b) at den mistenkte handling må kunne føre til fengselsstraff (dette gjelder selv om forholdet i praksis blir oppgjort med bot), c) at ransakningen gjøres for å søke efter bevis eller pågripe mistenkte og d) at det er «grunn til å anta» at man finner bevis. Ransaking kan gjøres av tredjemanns person – uten at det kreves at noen bestemt slik person er mistenkt.
Det er retten som skal ta avgjørelse om ransaking dersom skriftlig samtykke ikke foreligger. Påtalemyndighetene kan ta avgjørelsen dersom det er sannsynlig at efterforskningen kan bli skadelidende ved å vente på rettens avgjørelse. Politimann kan også foreta ransaking av sted og person (efter nærmere angitte kriterier(39) og fare for at formålet med ransakningen forspilles) med unntak av tredjemann.(40) Ved pågripelse kan politimann også ransake mistenktes hus eller rom og person.(41)
Gransking av siktedes legeme består i nærmere undersøkelse av kroppen; blodprøver, rectum, vagina, mm.(42) Det kreves a) skjellig grunn til mistanke, b) at den mistenkte handling må kunne føre til fengselsstraff, c) at granskningen antaes å være av betydning for saken(43) og d) at inngrepet ikke skal fremstå som uforholdsmessig.(44) Granskning kan ikke gjøres av tredjemanns person.
Det er retten som skal ta avgjørelse om granskning dersom skriftlig samtykke ikke foreligger. Påtalemyndigheten kan ta avgjørelsen dersom det er fare for forspillelse av bevismaterialet ved opphold. Påtalemyndighetens ordre skal som hovedregel være skriftlig og grunngitt.(45) Politimann kan ikke beslutte granskning.
Telefonavlytting kan benyttes i narkotikasaker. Med telefon menes også mobiltelefon, teleksanlegg eller lignende kommunikasjonsanlegg.(46) Forøvrig er det kun overvåkningspolitiet som kan benytte telefonavlytting i Norge.
Det kreves a) skjellig grunn til mistanke av bestemt person, b) at den mistenkte handling rammes av straffelovens paragraf 162 (eller er mindreårig eller sinnssyk), og c) at avlyttingen antaes å være av vesentlig betydning for oppklaringen av saken.
Særlig varsomhet skal utvises før det gies tillatelse til å avlytte telefoner siktede selv ikke besitter. Særlige grunner skal i tillegg foreligge dersom telefon som erfaringsmessig brukes til fortrolige samtaler (advokat, læge, prest, o.l.) skal avlyttes. Lengden på avlyttingen ble utvidet fra 2 til maksimalt 4 uker i 1985.
Forhørsretten kan gi tillatelse til avlytting efter begjæring fra politimesteren. Avslag kan ankes til lagmannsretten. 179 kjennelser ble avsagt i 1984. 2 begjæringer ble avslått, påkjært til lagmannsretten hvor tillatelse ble gitt.(47)
Telefonkontrolloven pålegger enhver å bevare taushet om opplysninger om telefonavlytting; også overfor siktede. Politiet opplyser aldri om avlytting har funnet sted; ei heller i straffesaker.(48) Hva som skal skje med overskuddsinformasjon er uklart. Efter loven(49) skal opptak og notater snarest tilintetgjøres. Det gjelder også opplysninger om andre straffbare forhold som måtte bli avdekket.(50) I forarbeidene til revisjonen av 1985 uttalte Justisdepartementet: «Etter Justisdepartementets mening bør […] spørsmålet om bruk av overskuddsinformasjon vurderes nærmere …»(51) Det ble i 1985 opprettet et kontrollutvalg som skal drive efterhåndskontroll av telefonavlyttingene.(52)
Verdien av telefonavlytting i narkotikasaker har avtatt siden 1976 da det ser ut som om forbryterne har redusert sin telefonbruk.(53) Riksadvokaten uttaler imidlertid at resultatene fremdeles er betydningsfulle selv om de ikke er like konkrete og umiddelbare som for et par år siden.(54) Antallet saker hvor telefonavlytting er benyttet, økte fra 14 til 179 fra 1977 til 1984. Antall telefoner avlyttet fra 45 til 256 i samme periode. Nesten 20% av telefonene som ble avlyttet i 1984 befant seg på offentlig sted.(55)
Det er ikke anledning til romavlytting i efterforskning av forbrytelser, ikke en gang i narkotikaforbytelser. Justisdepartementet utferdiget et høringsnotat om romavlytting i 1985, men saken ble henlagt av justisminister Mona Røkke efter at forslaget ble nedstemt på Høyres landsmøte i 1985.(56)
Ikke-tvangsmessige tiltak
I tillegg til nevnte tvangsmidler, har politiet anledning til å benytte en rekke efterforskningsmetoder og midler. Felles for disse er at de ikke er hjemlet i lov.
Spaning er politiets passive observasjon i felt. Infiltrasjon forutsetter derimot en viss aktivitet i miljøet aktiviteten er rettet mot.(57) Politiet benytter informanter. Disse betales ikke for sine opplysninger, men deres utgifter dekkes. Det er i følge politiinspektør Truls Fyhn alltid informantene som tar initiativet.(59) Dersom informanten selv er siktet er det anledning til å gi redusert straff under henvisning til tiltaltes samarbeidsvilje.(59)
Politiet kan kun kontrollere postforsendelser efter beslutning fra forhørsretten. Imidlertid kan tollvesenet åpne all post fra utlandet rutinemessig. Det er foreslått endringer i postloven(60) som gir politiet anledning til å kontrollere innenlandspost med hund og tekniske hjelpemidler (røntgen).
Narkotikaseksjonen ved Oslo Politikammer opprettet i 1983 et dataregister til bruk i narkotikaefterforskningen, populært kalt Narksys. Registert inneholder infomasjoner om narkomane, pågrepede og dømte. Registeret inneholder også informasjon om deler av narkomanes omgangskrets – f. eks. vil alle som befinner seg i hus/leilighet hvor narkoman pågripes bli registrert i systemet.
Med kontrollert levering menes at politiet setter et parti narkotika under konstant overvåkning med henblikk på at partiet eller kuréren(e) skal lede politiet frem til mottakeren(e).(61) Beslutningen om kontrollert levering må skje på høyere nivå i politiet.
Med provokasjonslignende tiltak menes at politiet, for å sikre bevis for planlagt eller igangsatt narkotikaforbrytelse, påvirker lovbryteren til å avsløre seg. Politiet opptrer som kjøper eller mottaker av narkotika. Det er ikke anledning for politiet å fremprovosere forbrytelser som ellers ikke ville ha skjedd.(62) Riksadvokaten har laget retningslinjer for anvendelse av dette tiltak.(63)
Forøvrig benytter politiet narkotikahunder, fotoutstyr, video, kikkert, mikrofoner på tjenestemenn.
Tollvesenets efterforskning.
I tillegg til politiet, driver tollvesenet en utstrakt narkotikakontroll.(64) Tollvesenets kontroll kan også skje med bistand fra politiet.(65) Tollvesenet har 15 narkotikagrupper med 60 tjenestemenn.(66)
Grunnlaget for kontrollen er opplysninger fra Politi, Toll- og Avgiftsdirektoratet, lokale kilder og egne erfaringer. Av tekniske hjelpemidler benyttes bl.a. røntgen, fiberoptikk, hydroskop, fotoutsyr. Også narkotikahunder benyttes.(67) Tollvesenet fører register over mulige kontrollobjekter.(68) Tollvesenet kan ransake og granske(69) personer.
Kontroll av spesielle grupper
Forsvarets tiltak mot narkotika består i to narkotika-efterforskningsgrupper. Antall oppdagelser er små.(70)
Helse- og sosialsektorens tiltak vedrørende narkotika.(71)
Kontrollundersøkelse – f.eks. avgivelse av urinprøve – kan ikke pålegges, men det kan settes som krav for institusjonsopphold. Narkomani er ikke grunnlag for bortfall av rett til sosiale tjenester. Stoffmisbruk under opphold på institusjon medfører som regel utskrivning. Stoffmisbruk er i seg selv ikke kriterium for barnevernets fjernelse av barn efter nedkomst(72), men kan være en indikasjon på omsorgssvikt. Stoffmisbruk er – i motsetning til alkohol – ikke kriterium for sosial pensjon (uføretrygd).(73) Stoffmisbruk kan i seg selv gi grunnlag for tilbakeføringsstøtte (attføringsstønad). Det er spesielle regler for informasjons-plikt og -rett fra sosial- og helse-tjenesten til helsedirektøren og politiet.
Legemiddellovens paragraf 23 inneholder unntak fra taushetsplikten. Læger, tannlæger, apotekere, m.v.(74) er pliktig til på anmodning å gi helsedirektøren opplysninger om mulig misbruk av narkotika m.v. uten hinder i taushetsplikt. Helsedirektøren kan gi opplysningene videre til læger, apoteker, edruskapsnemder og – ved mistanke om lovbrudd – til politiet. Helsedirektøren delegerer som regel denne myndighet til fylkeslægene, med unntak av adgang til å gi opplysninger til politiet.(75) I praksis ordnes dette ved at fylkeslægene kvartalsvis sender oversikt over narkomane til læger og apotek i fylket.
Fengselsvesenet har en rekke regler for å begrense bruk av narkotika blandt de innsatte.
Frihetsberøvelse i behandlingsøyemed
Tvangsbehandling av narkomane er kontroversielt. Hovedregel har hittil vært at behandling bør skje frivillig og forutsetter samarbeide med klienten. Det er en rekke lover som gir grunnlag for tvangsbehandling.(76)
Frihetsberøvelse efter Lov om edruskapsvern (77) gjelder også stoffmisbrukere. Med pasientens samtykke kan tvangsinnleggelse benyttes i 30 dager.(78) Under visse vilkår kan pasienten uten samtykke innlegges i 2 år.(79)
Frihetsberøvelse efter Lov om psykisk helsevern inneholder ingen spesifikke bestemmelser om stoffmisbruk,(80) men kan anvendes hvis de generelle vilkår er oppfylt.(81)
Frihetsberøvelse er hjemlet i Straffeprosessloven av 1981, paragraf 167. Vilkåret er at sakkyndiges erklæring efterlater tvil om siktet eller innsatt person er sinnsyk.(82)
Frihetsberøvelse efter Lov om barnevern inneholder ingen spesifikke bestemmelser om stoffmisbruk, men kan anvendes hvis de generelle vilkår er oppfylt.(83) Barnevernsnemden treffer vedtak og står temmelig fritt i så henseende. Det er gjort vedtak om tvangsplassering i bokollektiv for stoffmisbrukere.
Med hjemmel i Straffelovens paragraf 39, punkt 1, lit. e kan retten idømme sikring i behandlingsøyemed.(84)
Tvangsinnleggelse av stoffmisbrukere som utsetter seg selv eller andre for alvorlig fare under akutt rusgift, er hjemlet i nødrettsbetemmelsene i straffelovens paragraf 47.(85)
Lovverket åpner for en vid adgang til bruk av tvang mot stoffmisbrukere. Disse bestemmelser brukes i meget liten utstrekning.(86)
Oppsummering
Det har skjedd en opprustning i kampen mot narkotika. Denne opprustning har aksellerert de siste tyve år.
Lovverket har gjennemgått store forandringer. Særlig er det gjort hyppige revisjoner siden 1964. Det er også delegert betydelig myndighet til Helsedirektøren i og med at han bestemmer hvilke stoffer som skal stå på narkotikalisten og således gi grunnlag for efterforskning og rettsforfølgelse.
Strafferammene er det område hvor utviklingen har gått raskest. Fra en maksimumsstraff i 1964 på 6 måneders fengsel, er nu strafferammen 21 år – lovens strengeste straff. Minimumsstraff er også innført. Drapsdømte får ofte lavere straff enn narkotikadømte.
Politiets efterforskningsmetoder og midler har i samme periode gjennemgått en utvikling. Rettssikkerhetshensyn har måttet vike til fordel for effektivitetshensyn innen narkotikaefterforskningen. Spesielt alvorlige tiltak er gransking av personers legeme, telefonavlytting og provokasjonslignende tiltak. Det er stadig på tale å utvide politiets efterforskningsmetoder. Særlig har romavlytting vært på tale.
Hensikten med dette store antall endringer i lovverk, strafferammer og efterforskningsvirksomhet har vært å begrense narkotikaforbruk blandt landets innbyggere. I løpet av den siste 20 års periode har narkotikaforbruket stadig vært økende og – på tross av alle utvidelser i statens tvangshjemler – ser det ikke ut til at narkotikaomsetningen er på tilbakegang. Vi vet imidlertid at Norge i dag har noen av de høyeste priser på narkotika i verden(87); at statistikken for vinningsforbrytelser i Norge viser sterk vekst og at nivået på voldsbruken innen de kriminelle miljøer er økende. Disse trender gir et hårdere kriminelt miljø i sin alminnelighet og medfører i særdeleshet fare for at den enkelte blir utsatt for vinningsforbrytelser. Det er ikke usannsynlig at de nevnte tre trender har sammenheng med de store endringer i lovverk, strafferammer og efterforskningsvirksomhet vi har bevidnet de siste 20 år.
Det vil være viktig å få undersøkt i hvor stor grad det her er sammenheng.
Fotnoter:
Fremstillingen er stort sett bygget på Hansen, Morten Timme. Narkotika. Utviklingen i det formelle kontrollsystemet fra 1960-årene. Oslo: 1988, KS-Serien nr. 1-88. Institutt for kriminologi og strafferett. En fullstendig referanseliste kan fåes ved å kontakte redaksjonen.
Hentet fra Ideer om frihet nr 5-6, 1989.
