Det er vanskelig å kombinere klare prinsipper med et åpent sinn. Jeg har radikale meninger. Meninger som nok vil sjokkere ganske mange. Jeg mener at mennesker har rett til å leve sitt liv slik de selv ønsker. Og i motsetning til de fleste som sier slikt, så mener jeg det. Det inkluderer å leve på måter som jeg selv ikke liker. Grensene går på det som krenker andres tilsvarende rett til å leve slik de vil.
Dette synet har flere elementer. Ett av er individualisme. Det er det enkelte menneske som har rett til å leve slik man vil, i kraft av å være menneske. Ikke ut fra gruppetilhørighet. Dette synet har fått liberalere til å være i forkant gjennom historien når det gjelder frigjøring av undertrykte. Slaver, kvinner, religiøse minoriteter, homofile og mennesker med en uvanlig livsstil har alle mye å takke de liberale ideene for. Vi har forsvart dem lenge før alle andre, ikke fordi de tilhørte en gruppe, men fordi de hadde rett til å være seg selv som individer.
Mens andre kjempet for herredømme for sin gruppe, tillot liberalere alle å leve sitt liv. Det samme gjelder fortsatt.
Mange forstår dette i Norge når det gjelder for eksempel religionsfrihet. Hvis staten skal gi forrang til en religion, er det viktig at akkurat din religion vinner. Det liberale synet er at alle skal få ha sin religiøse overbevisning i fred, inkludert ateister. Det unike liberale er at vi generaliserer dette synet.
Hvis staten skal ha monopol over skolen, er det viktig at ens eget syn på læring og skolens innhold vinner frem. Hvis staten skal bestemme over store deler av et samfunnsøkonomi, er det viktig at ens egne synspunkter vinner frem. Forskjellen på Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet handler ikke om hvorvidt vi skal ha høye skatter og en stor offentlig sektor. Begge partier støtter dette. Det handler om hva man skal prioritere skattebetalernes penger på. SV liker kultur og u-hjelp. FrP liker forsvar og veier.
Det liberalere alternativet er at den enkelte beholder sine egen penger, og så kan de bruke dem på det de selv vil. Vil du gå i operaen, betaler du billetten selv. Vil du kjøre på en vei, betaler du selv bompengene.
Hvor kommer da det åpne sinn inn?
Det er vissheten om at man vet at det er en rekke vanskelige spørsmål for liberalister. Det er ikke lett å avgjøre hvor ulike grenser går. Hva krenker andres rett til å leve sitt liv? Hvordan sikrer man at man får kollektive goder og at eksternaliteter ikke ødelegger for andre på grunn av transaksjonskostnader? Hvordan kommer man fra dagens samfunn til et fritt samfunn?
Det er vissheten om at man ikke kan økonomi ved å lese et par liberalistiske økonomer. Det er vissheten om at det finnes bekreftelsestendenser og at man må utfordre sine synspunkter.
Det er også vissheten om at et åpent sinn ikke er det samme som gjennomtrekk. Man bør stille spørsmål om mye, men det finnes faktisk noen ting som man vet. Siden liberalere er kritiske til maktkonsentrasjoner og til mye (eller kanskje til og med alt) som staten gjør, er det en viss overlapp med mennesker som liker alternative virkeligheter. Det å ha et åpent sinn betyr ikke å «stille spørsmål» ved alt bortsett fra den forvirring som befinner seg i ens hode.
Det å ha et åpent sinn innebærer et ønske om å lære. Om å utforske. Om å være nysgjerrig. Om å ta feil og å gjøre feil. Om å innrømme feil og endre syn og levemåte.
