Christoffer Nilsen har for et par dager siden en artikkel der han skriver dette: «Hovedpoenget er å inngå et kompromiss mellom liberale og de som føler at de mest liberale løsningene er å ta det alt for langt. Da er man nødt til å starte med å ta bekymringene deres alvorlig.»
Det fikk meg til å tenke på om man egentlig bør ta menneskers bekymringer på alvor. Dette spørsmålet kan besvares på flere måter. Jeg har lyst til å begynne med flyskrekk og høydeskrekk.
Det er mange mennesker som har fobier mot flying og høyder. Dette er noe som man på et menneskelig plan selvsagt ta hensyn til. Fobier er en del av menneskers liv, de er ofte irrasjonelle, men samtidig svært viktige for mennesker. Slik frykt bør tas på alvor.
La oss imidlertid bygge litt videre på dette. La oss anta at man utvider flyskrekken til en bekymring for at flyturer er farlige. Her er vi inne på noe annet. Det å fly er nemlig ufarlig. I slike tilfeller bør man være helt tydelig og avvise menneskers bekymringer for å fly. Av to grunner.
For det første så bør man ikke bekymre seg for ufarlige ting. Det er svært godt grunnlag for å slå fast at flying er ufarlig. Man skal da ikke lefle med uvitenhet. Hvis man vet at 2 + 2 = 4, skal man ikke akseptere et svar på 5 bare for å være hyggelig.
Dernest er det slik at folk handler med bakgrunn i bekymringer. Det er ikke slik at de sitter innendørs og prøver å gjøre ufarlige ting. De velger andre typer transport istedenfor fly. For eksempel bilkjøring som er betydelig farligere, slik man gjorde etter 9/11.
Et godt eksempel på unødvendige bekymringer, er frykten for terrorisme. Sannsynligheten for å dø på grunn av terrorisme er neglisjerbar. Likevel leder frykten for terrorisme til store krenkelser av individuell frihet gjennom lover som for eksempel krenker menneskers personvern eller gjør det vanskeligere å fly.
Bekymringer gir formynderi
Det er nemlig slik at bekymringer er et vanlig grunnlag for politikk som gir et dårligere samfunn. Bekymringen for at noen ikke skal ha råd til privat skole, tvinger de samme barna inn i en offentlig skole der de lærer lite. Bekymring for at man kan få private monopoler, gjør at man i stedet gir makten til statsmonopolet. Bekymring for at innvandring skal være negativt, leder til høyresidens sosialisme der de mener staten skal bestemme hvor mennesker skal bo og arbeide. Bekymring for at ungdom skal begynne med narkotika leder til et narkotikaforbud som er svært skadelig for brukerne av rusmidler og for samfunnet som helhet.
I enkelte tilfeller er forresten frykt et mer presist ord enn bekymring.
Når alt dette er skrevet, så skal man huske på at dersom man skal påvirke mennesker, så må man bygge videre på det de allerede mener. Det betyr at man må ta deres tanker på alvor. Dette gir et dilemma.
Min løsning er at jeg er selektiv på hvilke synspunkter og vrangforestillinger som jeg tar på alvor og hvilke jeg bare avviser umiddelbart. Et typisk eksempel i disse dager på sistnevnte er Durek Verrett. Han bør boikottes, og jeg har fjernet hans manager som venn på Facebook.
