I tidligere tider var det å utføre et kirurgisk inngrep betydelig mer risikabelt enn i dag. Mangel på forståelse av sterilisering førte ofte til infeksjoner. Det ble kanskje heller ikke bedre av at alkohol ble brukt som bedøvende middel. Heldigvis har vi kommet langt siden den gang. Moderne kirurgi tar i bruk avanserte instrumenter og metoder for å forbedre presisjonen og effektiviteten av inngrep.
En av forbedringene innenfor moderne kirurgi er tanken eller prinsippet om minimalt invasive inngrep. Ideen er enkel nok: Kirurger gjør det minste mulige inngrepet som er nødvendig for å lege eller behandle pasienten. Selv om amputasjon av en arm kan fjerne smertene i tommelen, er det bedre om du bare amputerer tommelen!
Det samme prinsippet bør gjelde i politikk. Strenge og drakoniske lover finnes. Slike lover forsøker å fylle et behov. De er der åpenbart for å løse et eller annet problem, og det kan godt hende de løser problemet. Samtidig har lover ulemper, og de kan være skadelige. Derfor finnes det nesten alltid en like god lov som en løsning på problemet, en lov som er langt mildere og mer human.
Prinsippet om minimalt invasive inngrep sier altså at vi skal aktivt lete etter disse mildere invasive lovene. Loven skal ta sikte på å hjelpe eller løse et konkret problemstilling, men på den minst invasive, skadelige og risikofylte måten som er nødvendig for å få det til. Man behandler i så måte samfunnet slik som en kirurg ville ha behandlet en pasient.
La oss ta innvandring som et eksempel. Noen argumenterer for at innvandring bør forbys eller begrenses, fordi innvandrering er problematisk av forskjellige grunner. Det være seg at innvandrere tar jobbene til innfødte (i alle fall for de lavtlønnede yrkene), at innvandring fører til kulturelle spenninger mellom folk, eller at de belaster offentlige velferdsytelser.
Hvis vi tar prinsippet om minimalt invasive inngrep på alvor, bør vi ikke være så kjapp med å konkludere med at innvandring bør begrenses. Dette er en svært skadelig løsning. I stedet bør vi finne en minimalt invasiv løsning på problemet – løsningen som i mest mulig grad opprettholder menneskers frihet, men som samtidig gjør noe med problemene som ønskes løst. En spesifikk løsning for å imøtegå et spesifikt problem.
Noen mener som nevnt at innvandrere konkurrer med de lavtlønnede jobbene til etniske nordmenn. En måte å imøtegå denne bekymringen på, er ikke å avfeie den, men å innføre en «innvandrerskatt» som kan brukes til å kompensere dem for det eventuelle tapet de måtte lide. Det er i alle fall mer rettferdig og mindre invasivt enn å stenge innvandrerne helt ute.
Andre mener at innvandring bør begrenses, fordi de danner ghettoer og kriminelle gjenger. Det minste invasive politiske inngrepet man kan gjøre her, er ikke å forhindre innvandrerne fra å komme. I stedet kan man innføre bonekt for enkelte nabolag eller bydeler, for å forhindre at mange samles på ett sted. Igjen en bedre og mindre invasiv løsning enn innvandrerstopp til hele landet.
Dette er bare et par forslag. Det er verken en perfekt eller utfylt liste av alle mulige forslag. Om det ikke var tydelig, hevder jeg heller ikke at det minst invasive politiske inngrepet er det mest liberale politiske inngrepet. Tvert imot vil det minst invasive politiske inngrepet i de fleste tilfeller være langt fra det mest liberale eller optimale.
Hovedpoenget er å inngå et kompromiss mellom liberale og de som føler at de mest liberale løsningene er å ta det alt for langt. Da er man nødt til å starte med å ta bekymringene deres alvorlig. Deretter kan man skape løsninger som skritt for skritt gjør det liberale litt mindre skremmende. For det er nesten alltid bedre og mindre invasive forbud enn de som foreslås av de mest skremte.
Enkelte vil innvende at en slik tilnærming som denne vil gå sakte. Ja, det vil det. Og jeg vil som regel være tilhenger av å gå lengre og raskere. Men: Små skritt i riktig retning, er tross alt riktig retning.
