Det er galskap å bruke 1,3 milliarder kroner på en bro til et sted det bor 130 mennesker. Du kan imidlertid lese om dette i Nettavisen.
Da jeg leste om dette gikk mine tanker til Bridge to Nowhere i Alaska. Der ville man bruke flere milliarder kroner på en bro til et sted der bor 50 mennesker. Slikt skjer ikke bare i USA. Hvordan kan dette skje?
Det handler om politiske hestehandler, konsentrerte gevinster og spredte kostnader. Alle liker at det bygges fine ting der de selv bor. Mellom mitt hjemsted Birkeland og nabokommunen Lillesand er det bygget en fin sykkelvei. Den kostet vel 100 millioner minst, og det er ikke særlig mange som bruker den. Min familie som ikke er særlig glad i sykling eller sløsing med skattepenger, liker den imidlertid. For det er ikke de som betaler den.
Kostnadene til veiprosjekter fordeles nemlig utover veldig mange skattebetalere. Så hvert enkelt prosjekt blir ikke så mye på hver skattebetaler.100 millioner fordelt på litt under 3 millioner sysselsatte blir jo mindre enn en 50-lapp per skattebetaler. Det er vel ingenting å bli oppbragt over? 1,3 milliarder er jo under 500 kr per skattebetaler. Vi må huske på at i en dyrtid der folk sliter med privatøkonomien er staten rikere enn noensinne.
Likevel burde man jo stoppe slike sløsete prosjekter? Det er her hestehandlene kommer inn. «Hvis du støtter mitt dyre lokale veiprosjekt, så støtter jeg ditt.» Og til sammen har lokale veistubbpolitikere flertall på Stortinget. De kan derfor bevilge de nødvendige beløpene til diverse håpløse prosjekter. Et av disse er en bro til over 10 millioner per innbygger.
