Det var med stor sorg jeg mottok nyheten om at en av Norges største kunstnere i etterkrigstiden; Ole Paus, har gått bort. Da jeg leste pressemeldingen felte jeg tårer og kjente på oppriktig sorg – som om jeg hadde mistet en nær venn. Og jeg tror mange i Norge kjente på samme følelse, at Ole Paus hadde en spesiell plass i hjertene våre. For gjennom sin lyrikk og sitt oppriktige medmenneskelige engasjement gjennom et langt liv, appellerte han nettopp til det innerste i oss – det sårbare, det subtile og det nære.
Å studere Ole Paus liv, er som å studere et tverrsnitt av norsk etterkrigshistorie. Han stammet fra den aristokratiske familien Paus og opplevde som ung mann de dramatiske samfunnsomveltningene som 60- tallet bar preg av. Mange av oss yngre kjenner på en stor misunnelse ovenfor denne generasjonen som var tidsvitner til denne perioden i verdenshistorien. Forandringer skjedde på alle plan; politiske, kunstneriske, teknologiske og filosofiske. Det var en malstrøm av hendelser som skulle prege en ny generasjon av intellektuelle og kunstnere som på hver sin måte tolket tiden på sitt unike vis. Men fra ung alder valgte Ole Paus å gå en annen retning enn mange av sine jevnaldrende.
På 60,- og 70-tallet var det nærmest en usynlige kontrakt som tilsa at man som akademiker og/eller kunstner skulle ri på den røde, kommunistiske bølgen som preget Norge og Vest-Europa for øvrig. Inspirert av Maos tankegods, opponerte man imot både den stivnede stats-kommunismen i Sovjet og det kapitalistiske Vesten midt i Den kalde krigens mest iskalde vinder. Dette skjedde parallelt med at diverse kjemiske stoffer, samt en økende motstand mot datidens krigsretorikk, ga grunnlag for hippie-bevegelsen med alle sine avsetninger preget siste halvdel av 60-tallet – særlig på det kunstneriske plan. Noen år tidligere inspirerte visesangeren Bob Dylan en hel generasjon av spirende musikalske talenter med sine filosofiske, skarpsindige og dype tekster. Disse strømningene nådde også Norge.
Ole Paus entrer offentlighetens scene en gang på midten av nettopp 60-tallet. Hans første tydelige samfunnsengasjement var på den språklige arena. Det året Paus var elev ved Oslo katedralskole markerte hans seg som en ung lederskikkelse i riksmålsbevegelsen og var en aktiv stemme i den tidens turbulente, norske språkstrid. Sammen med sin språk-mentor Andre Bjerke og en rekke andre fremtredende kulturskikkelser var han en aktiv motstander av samnorsken og den radikale bokmålsformen som i stigende grad begynte å gjøre seg gjeldende i små barnesinn gjennom skoleverket. Denne «proletariseringen» av det norske skriftspråket, var noe Paus ikke ville ha noe av. Til tross for dette, hadde han samtidig en høy aktelse for nynorskens betydning for det norske språk.
Videre på 60-tallet markerte Paus seg i den generelle samfunnsdebatten med tydelige konservative synspunkter i norsk offentlighet. Han var medlem av Den Konservative Studentforening og skribent i Minerva. Hans avsky mot det autoritære Sovjetunionen var et gjennomgangstema og på denne tiden ble han en del av kretsen rundt Anders Lange, de såkalte «hundeguttene» som representerte en tydelig høyreopposisjon mot datidenes autoritære ideologier. Paus tilhørte nok den fløyen som lente seg mer i retning av anarkismens tankesett – da han var motstander av alle totalitære drag – både fra høyre og venstre. Dette ga seg tydelig uttrykk i de senere år da han kritiserte både Fremskrittspartiets strenge innvandringspolitikk, samt Nei til EU-bevegelsens nasjonalisme og selvgodhet. Videre på begynnelsen av 70-tallet ble Paus kjent som en skarp kritiker av den totalitære AKP (m-l)-bevegelsens inntog i norsk kultur og samfunnsliv. Og modig som han var troppet han opp på talerstolen i Det Norske Studentersamfund i 1970 og holdt en tilsynelatende brennende «AKP-tale», med åpningsordene «Studdenter, arrbeidere og fiskere!», men svært raskt skjønte publikum at ingen av ordene hans ga mening og at hele opptrinnet var ren satire. Dette gjorde at den radikale kommunistbevegelsen betegnet han som «udelt reaksjonær». Noe som førte til at han ble upopulær blant mange av hans radikale kollegaer i kunstlivet, og dem var det ikke få av.
Med dette bakteppet, var det kanskje ikke overraskende at han rundt 1971 ble en nær venn av riksanarkisten Jens Bjørneboe. Paus uttalte senere at han sto i bunnløs gjeld til forfatteren som kunstner. Bjørneboes forfatterskap og samfunnskritiske penn og virke inspirerte tydelig Paus ? første steg inn i visesangen og som lyriker. I hans første album fra 1970 «Der ute – der inne», får vi et intimt og dyptgående møte med Ole Paus som lyriker og tekstforfatter. Det er ikke rart at Lasse Midttun senere betegnet Ole Paus som Norges svar på Bob Dylan. Med dette albumet gir Paus oss et psykologisk innblikk i menneskenaturen. Nakent og åpent fremstiller han menneskets opplevelse av ensomhet og fremmedgjøring. Dette skulle bli et gjennomgangstema i Ole Paus sitt lyriske virke.
Tekstene hans bærer preg av omsorg, innsikt og engasjement for den lille mann. Paus sitt samfunnsengasjement og skråblikk på ulike politiske skikkelser og bevegelser, ble også værende gjennom hele hans karriere. Dette kommer kanskje ekstra til uttrykk i albumet «Paus-posten» fra 1977, der han gjennom sine satiriske og samfunnskritiske skillingsviser fremsetter ironiske og kanskje til og med nokså injurierende betraktninger til alt fra kommunistbevegelsen, terrorplanene til Lars Gule og politiinspektør Rynning-Tønnesen. Få fikk unnslippe Paus sin skarpe penn, men kritikken vendte seg alltid mot autoritære skikkelser og tankegods, samt maktmennesker. Og det var nettopp dette som gjorde Ole Paus så folkekjær; han sparket alltid oppover og mot menneskefiendtlige tendenser i samfunnet.
Ole Paus står i en særstilling i norsk kulturliv, nettopp fordi han var kompromissløs i sin motstand mot undertrykkelse og var modig nok til å ta kontroversielle standpunkter fremfor å følge tidsånden slavisk. Men samfunnsengasjementet ble alltid ledsaget av Paus sin dype empati og medmenneskelighet. Dette så vi tydelig i kjølvannet av de grusomme hendelsene 22. juli 2011, da hans vise «Mitt lille land» satte ord på nasjonens kollektive sårbarhet, sjokk og sorg. Mange artister har covret denne sangen, men jeg tror de fleste vil være enige i at ingen kan uttrykke ordene like godt som Paus selv med sin varme og medfølende røst.
Ole Paus var heller ikke fremmed for å utforske de mer metafysiske sider ved menneskenes tilværelse og hans egen søken etter Gud og religion gjorde seg gjeldende særlig i de senere årene av hans liv. Han bekjente en rekke ganger at Gud og kristendommen var av stor betydning for ham. I et intervju i avisen Dagen uttalte Paus følgende om sin tro: «Jeg tror kristendommen er noe vi savner. Det finnes et uuttalt savn hos folk etter en tilhørighet, etter noe som ikke er dennesidig.» Dette savnet kunne vi tydelig være vitne til i albumet «Salmer på veien hjem» fra 1991, der han covrer kjente og kjære salmer. Særlig vil jeg trekke frem Paus sin tolkning av salmen «Nærmere deg, min Gud».
Jeg kunne skrevet mye mer om bautaen Ole Paus – ja kanskje en hel biografi. Det er ihvertfall ikke tvil om at Norge har mistet en av sine aller største kunstnere og ikke minst medmennesker. Det norske kulturliv blir fattigere uten Paus. Kanskje er det en større symbolikk at Paus gikk bort nå i adventstiden. Julen er jo nettopp tiden for nærhet, omsorg og nestekjærlighet. Når årets dager er på sitt lengste og mørkeste, tenner vi lys og venner sinnet og hjertet mot håpet. Det var jo nettopp det Paus gjennom sitt lange kunstnerliv valgte å holde et sentrert fokus rundt. Jeg tror mange av oss selv har opplevd å bli fylt av et gryende håp når de har lyttet til en eller flere av Paus sine mange tekster.
En av tekstene jeg selv ofte minnes og ofte har funnet håp i, er sangen «Abrakadabra»:
«Det er som den skinnende månen har styrtet i havet
Og stjernene råtnet på himlen, og himlen ble svart
Du ser ikke lys, og du ser ikke land, men bare hold ut og hold fast -for snart kan du se klart igjen»
Så kan vi minnes Ole Paus mens han vandrer mot landet som stiger frem en blank og gylden stripe land som engang var hans hjem
