Parkinsons lov sier noe om hvorfor byråkratiet stadig vokser, uavhengig av behovet. Den ble formulert av den britiske britiske historikeren og forfatteren Cyril Northcote Parkinson i artikkelen «Parkinsons’s law» publisert i The Economist i 1955.
Lovens opprinnelige formulering lyder som følger: «Arbeidetsmengden ekspanderer for å fylle den tiden som er til disposisjon for at den skal utføres.»
Poenget er at når en byråkrat får en oppgave og en tidsramme å forholde seg til, er det en tendens til at oppgaven tar akkurat like langt tid som tiden som ble tildelt, uavhengig av om det er nødvendig eller ikke. Hvis en byråkrat for eksempel får en uke til å fullføre en oppgave, som egentlig kan gjøres på én dag, vil byråkraten likevel fylle opp tiden med et eller annet slik at oppgaven tar en hel uke å fullføre.
Når en oppgave fullføres, blir med andre ord en funksjon av tidsfristen for oppgaven, heller enn hva oppgaven består i. Sagt med andre ord: Den tildelte tiden en byråkrat får på å fullføre en oppgave (f.eks. når man skal få svar fra det offentlige innen x antall uker) er ikke relatert til oppgavens faktiske kompleksitet eller arbeidsbyrde.
Videre virker det som at antall byråkrater i det offentlige har en tendens til å øke uavhengig av den faktiske arbeidsbyrden. Kompleksiteten og arbeidsbyrden for kjerneoppgavene kan til og med stagnere eller til og med synke, og byråkratiet likevel vokse.
Denne tendensen, ifølge Parkinson, skyldes hovedsakelig to grunner: (1) at byråkrater vil ha underordnede, ikke rivaler, og (2) at byråkrater lager arbeid for hverandre. Altså: Byråkrater som føler seg overarbeidet eller overveldet, søker å lette sin egen belastning ved å be om assistanse fra underordnede. Dette fører til at flere ansatte blir ansatt for å hjelpe med arbeidet, og dermed øker byråkratiet, uten at arbeidsbelastningen har blitt større.
Han viser til Storbritannias British Admiralty forvaltning av flåter og kolonier som et av de illustrerende eksemplene for å forklare dette. Det er rimelig å anta at det britiske imperiets kraftige reduksjon i størrelse ville gjort seg synlig i størrelsen på byråkratiet. Mindre ansvar betyr færre ansatte, vel? Dersom man sjekket tallene, viste det seg imidlertid at antall ansatte økte jevnt og uunngåelig. Denne økningen, selv om den er relatert til økningen i andre avdelinger, har ingenting å gjøre med størrelsen – eller til og med eksistensen – av det britiske imperiet.
Det britiske imperiet så en økning i antall byråkrater på 5,24 prosent mellom årene 1935 og 1939, og 6,55 prosent mellom fredsårene 1947 og 1954. Dette gir et gjennomsnittlig årlig økning på 5,89 prosent. En prosentandel tilsvarende den som allerede ble funnet i økningen av ansatte i byråkratiet mellom 1914 og 1928, da det britiske imperiet hadde betydelig større ansvarsområde. Det er altså ingen sammenheng mellom arbeidsmengde og antall byråkrater. Byråkratiet bare vokser og vokser, uavhengig av ansvarsoppgavene.
Her er resten av det relevante utdraget fra artikkelen:
«Detaljert statistisk analyse av avdelingspersonalet ville være upassende i en slik artikkel som dette. Det er imidlertid håp om å komme fram til en tentativ konklusjon om tidsintervallet som sannsynligvis vil passere mellom en bestemt byråkrats første utnevnelse og senere utnevnelse av hans to eller flere assistenter. Når vi behandler problemet med ren personellakkumulering, peker alle så langt fullførte forskningsarbeider på en gjennomsnittlig økning på cirka 5¾ prosent per år. Disse etablerte fakta gjør det nå mulig å uttrykke Parkinsons lov i matematisk form.
I en hvilken som helst offentlig administrativ avdeling som ikke faktisk er i krig, kan det forventes at personalet vil følge denne formelen: x = (2km + P) / n
Der k er antallet ansatte som søker forfremmelse gjennom utnevnelse av underordnede, P representerer forskjellen mellom utnevnelses- og pensjonsalderen, m er antall timer som brukes til å svare på notater innen avdelingen og n er antall effektive enheter som administreres. Deretter vil x være antallet nye ansatte som kreves hvert år.»
Med andre ord har byråkratiet en tendens til å ansette flere byråkrater, tross i at arbeidsbelastningen ikke rettferdiggjør det.
