Transplantasjoner redder liv, men hvor kommer organene fra? Vil et marked i menneskelige organer føre til organtyverier eller til at flere mennesker får behandling? Hva betyr liberalisters forestilling om selveierskap for holdningen til organ-markeder?
Gary Becker, den «Nobelpris»-vinnende økonomen, gikk i artikkelen: «Introducing Incentives in the market for live and cadaveric organ donations» inn for etableringen av markeder for menneskelige organer. Den åpenbare begrunnelsen er å incentivere organdonasjoner. Forslaget er også et nytt perspektiv på Beckers begrep: humankapital.
Problemstillingen har nylig fått oppmerksomhet i media, fordi Argentinas president, Javier Milei, hadde etableringen av organ-markeder i programmet i forkant av årets valgkamp. Ideen fikk mange til å reagere, noe som ikke er rart hvis man har sett krim- og actionfilmer. I sjangeren er drap motivert i organtyveri en gjenganger.
Bruk av organer fra døde mennesker som har gitt sitt samtykke er neppe særlig kontroversielt. Om noe kan det være kontroversielt at et samtykke er påkrevet. Et samtykke-krav vil være i tråd med forestillingen om selveierskap.
Hva så med organdonasjon fra levende mennesker? Forestillingen om selveierskap peker i retning av at dette er i orden, også donasjon mot betaling. Jeg vil trekke parallellen til vurderinger av aktiv dødshjelp. Hvis du eier deg selv, har du både rett til å avslutte livet og å selge deler av kroppen din.
Så har vi alle praktiske hensyn: kan vi vite om donorer er beslutnings-kompetente. Eksempelvis: kan vi vite om de er psykisk friske? Tilsvarende: kan vi vite om en donor ikke er utsatt for utilbørlig press?
For å fortsette parallellen til aktiv dødshjelp. Det er prinsipielt umulig å kjenne svaret på disse spørsmålene. Det er imidlertid mulig å ha en medisinsk-etisk forsvarlig prosess frem mot organdonasjon fra et levende og friskt menneske.
Når det er sagt – tror du på selveierskap, så bør det i prinsippet være mulig å selge nyren din på Finn.no.
