I disse tider får et særlig innblikk i Arbeiderpartiets historie gjennom TV-serien «Makta». Seriens timing virker upåklagelig siden partiet i årets valg ikke ble landets største parti for første gang på 99 år. Et parti som spøkefullt ble omtalt som «statsbærende» har selvsagt både satt spor etter seg og etterlatt sterke sympatier såvel som antipatier.
På sett og vis skulle det bare mangle. Partiets fotavtrykk er uovertruffent i norsk historie. De sterke følelsene gir seg gjerne utslag i nettavisenes kommentarspalter. Tidvis kan det gå en kule varmt.
Skepsisen mot Arbeiderpartiet, gjerne kalt hatet mot Arbeiderpartiet, later til å være utbredt. Hvor kan det stamme fra?
– Det er nesten allestedsnærværende i disse konspirasjonsteoriene. Enten vi snakker om motstandere av barnevernet, av vaksiner, av muslimer eller Nav – hatet mot Arbeiderpartiet er nesten gjennomgående, …
Terje Emberland
I tidligere tider ble gjerne det brukne geværs politikk brukt som en innvending mot Arbeiderpartiet. Narrativet gikk slik at denne politikken hadde lagt Norge forsvarsløst åpent for nazistenes invasjon. Selv har jeg ikke hørt en slik innvending på flere tiår.
Tidligere kunne nok noen peke på partiets historiske medlemskap i Komintern og dets revolusjonære retorikk. Denne skepsisen fant en formulering i Aftenposten i forkant av utnevnelsen av regjeringen Hornsrud: «En ting må ikke hende. Regjeringsmakten må ikke leveres over til kommunistene». I våre dager later Arbeiderpartiets revolusjonære fortid først og fremst å fremstå som artig.
Etter krigen kom kommunistjakten og samarbeidet med CIA. Denne historien henger nok ved Arbeiderpartiet den dag i dag. Partiet oppfattes som å ha både partipisk og partidisiplin. Uttrykket: noen av oss har snakket sammen viser også til et parti med sterke uformelle maktstrukturer.
En virkelig forklaring på motforestillingene har trolig bakgrunn i den allestedsnærværende siden av partiet, eller i det minste den staten der partiet er «statsbærende«. Problemet med dette er i første rekke et fravær av pluralisme. Pluralisme fører til at individene har ulike hatter, eller roller, i ulike sammenhenger. Siden individene har ulike rollefordeling, vil det være vanskelig å bygge fraksjoner som kan undertrykke et mindretalls rettigheter. Dette går både på gjensidige hensyn og gjentatte spill. Pluralistisk teori er viktig i statsvitenskap. En klassisk referanse for ideen er Madisons tekst fra the Federalist Papers:
Extend the sphere, and you take in a greater variety of parties and interests; you make it less probable that a majority of parties and interests; you make it less probable that a majority of the whole will have a common motive to invade the rights of other citizens; or if such a common motive exists, it will be more difficult for all who feel it to discorver their own strength, and act in unison with each other …
Madison, Federalist # 10
Innvendingen mot Arbeiderpartiet må i første rekke være at partiet forsøkte å ta kontroll over mange av de arenaene der individene hadde sine ulike hatter. Det var en pluralisme i revers. Altså en omgåelse av den sikkerhetsventilen pluralismen utgjør, og på grunn av bredden, en regelrett totalitarisme.
For å eksemplifisere dette poenget er det nærliggende å peke på det norske korporativistiske systemet. Arbeiderpartiet kunne representere arbeidstagerne, staten, men også næringslivsinteressene gjennom den norske blandingsøkonomien. Det ender ikke bare med økonomien. De fleste av oss har fått med oss at Raymon Johansen har fått jobb i Norsk Folkehjelp. Vi må ha med oss frivilligheten må vite. Arbeid med barn, jada – Framfylkingen tar den jobben. Arbeiderpartiet pleide å holde seg med et kobbel av partiaviser gjennom Arbeider Pressen. En overbevisende andel av kringkastingssjefene er tidligere Arbeiderparti-statsråder. Norsk Rikskringkasting hadde i mange år monopol på etermedier. Et begrep som ensretting virker nærliggende.
Utvider vi perspektivet til Arbeiderparti-staten, så kontrollerte denne utdannelse, helse og religion – gjennom statskirken. Selv kongen skal ha (skjønt dette er nok apokryft) ha uttalt at han også er kommunistenes konge. Der fikk vi med kongehuset også.
Nå kunne det være slik at dette egentlig ikke spilte noen rolle fordi the Powers that be lot folk være i fred. Slett ikke. Økonomisk livsløpsplanlegging var vanskelig fordi inntekt ble redistribuert. det var ikke valgfrihet i utdannelse eller helse. Medieutvalget var begrenset og statskontrollert. Sivilsamfunnet var i stor grad kontrollert. Butikkene stengte stengte tidlig. Helt til ut på 70-tallet var det forbudt for butikker å holde åpent etter 17:00.
Gjennom et århundre med politisk dominans er det ikke rart at Arbeiderpartiet har sanket både sympati og antipati. Mye av den gamle sosiale kontrollen er borte, men vi kjenner ideologien igjen eksempelvis på en aktiv næringspolitikk, politiske virkemidler og redistribusjon. Offentlige løsninger fremfor private. De sterke følelsene er i første rekke et resultat av den makta partiet har representert og den avmakta individer med andre sympatier har følt.
