En av USAs mest kyniske efterkrigspolitikere er død. Henry Kissinger var en perfekt tenker for maktpolitikere uten tanke for at USAs grunnfilosofi om «life, liberty and the pursuit of happiness» skulle være universelle verdier.
Forandret atombomben verden? Dette spørsmålet slet amerikanerne med efter Hiroshima. Ifølge den tyske jødiske flyktningen fra 1938 og Harvard-studenten Henry Kissinger var svaret nei. Han mente moral og verdier ikke hadde noen plass i utenrikspolitikken. Det viktigste var å skape en stabil verdensorden. Da måtte det være balanse mellom land med stor makt og store ressurser. Som eksempel pekte han til Wienerkongressen, som ryddet opp i kaoset Napoelonskrigene (1803 – 1815) hadde skapt.
Forbildet: Wienerkongressens reaksjonære
Gjennom alliansen mellom britenes utenriksminister, lord Castlereagh og Østerrikes fyrst Metternich ble grensene trukket på nytt, og gamle fyrstehus plassert tilbake på sine troner. Wienerkongressens resultater bidro til stabilitet og maktbalanse på det europeiske kontinent i flere tiår efter 1815. Storbritannia ble efterhvert mer opptatt av å utvikle sitt oversjøiske imperium, og anså at den politiske avstanden til mindre liberale regimer på kontinentet ble for stor. Den hellige allianse mellom Russland, Østerrike og Preussen var autoritær og antidemokratisk, og bidro til «fred» på kontinentet gjennom å knuse alle forsøk å demokratiske bevegelser. Dette var Kissingers idealtilstand for stabilitet i verden. Da er det ikke så vanskelig å forstå dobbeltmoralen som preget USAs utenrikspolitikk.
Et eksempel til efterfølgelse – eller en dobbeltmoral til å vemmes av?
Kan USA bli et land og et styresett folk vil ha og beundre – eller vil landet gjennom handling som de facto gjør det motsatte av det de prediker av verdier bli et land folk i hele verden hater?
Dobbeltmoralen som preget USA førte til en oppfatning om at frihet og demokrati var noe Nord-Amerika og Vest-Europa kunne holde seg med. I resten av verden var ikke utvikling av frie samfunn det viktigste, men at du støttet USA i den ideologiske konflikten med Sovjetunionen. Dermed ble USAs holdning til diktatorer i den 3.verden definert som «He is a bad guy, but he is our bad guy». I den i den ideologiske konflikten mellom USA og Sovjetunionen hadde USA «rett» til å blande seg inn i andre lands styresett, og støtte den parten som ville støtte USA. Uansett hvilke konsekvenser det hadde for innbyggerne i landene. USA valgte å støtte «sin» bad guy.
Henry Kissinger gav et intellektuelt grunnlag passende som hånd i hanske for politikere som mente at hensikten helliget middelet i den ideologiske krigen, og deres velgjørere i det militærindustrielle kompleks som finansierte valgkamper og produserte velgere.
Kissinger mente at atombomben ikke hadde forandret verden, og tok til orde for å bruke taktiske (små) atombomber i kriger. Så lite hadde han forstått av atomvåpnenes katastrofale ødeleggelsespotensial. Efter bombingen av Hiroshima og Nagasaki, og tiår med forskning for å skape mer dødbringende atom- og hydrogenbomber.
Nixon gjorde Kissinger til sin sikkerhetspolitiske rådgiver i 1969, og han beholdt rollen selv om han ble utnevnt til utenriksminister i 1973. Utenrikspolitikken skulle styres av presidenten og hans nærmeste rådgiver, fra Det hvite hus. Kissinger la dermed både premissene for og førte USAs utenrikspolitikk fra 1969 til 1977.
Realpolitikk: Splitt og hersk
Efter 2. verdenskrig ble Sovjetunionen og Kina ofte slått i hartkorn i USA, under betegnelsen «The Sino-Soviet bloc». Sannsynligvis fordi begge land hadde kommunistpartier som makthavere, og dermed et totalitært styresett.
For å skape balanse og stabilitet fant Kissinger at man måtte spille disse to kjempene ut mot hverandre. Kina ville opp og frem, og utfordret Sovjetunionens lederrolle i den kommunistiske verden. Efter kommunistenes maktovertagelse i Kina i 1949 nektet USA å anerkjenne landet, og Formosa (Taiwan) hadde Kinas plass i FNs sikkerhetsråd. Helt til Kissinger bidro til tilnærming og normalisering mellom USA og Kina, symbolisert ved president Nixons overraskende besøk i Beijing i 1972.
Bøllen i bakgården
Som nevnt kunne USA vært et eksempel til efterfølgelse om de hadde latt ord følge handling, og vært «The shining city upon the hill», som et symbol på individuell frihet og demokrati for resten av verden. Dét har ikke vært tilfellet.
Siden Spania mistet sin siste koloni i Latin-Amerika gjennom den spansk-amerikanske krig om Cuba i 1898 har Amerika syd for Rio Grande vært USAs bakgård og lekegrind. Militærdiktaturer har kommet og gått, ofte med USAs aktive bistand. Henry Kissinger er beryktet for sin rolle i kuppet mot president Salvador Allende i Chile i 1973. Samarbeidet mellom militærdiktaturene i Latin-Amerika om å utrydde opposisjonelle førte til mye lidelse og død gjennom et tiår.
Krigsforbrytelser i Asia
Nixon arvet Vietnam-krigen fra forgjengerne Kennedy og Johnson. I Vietnam ble krigen mot et underutviklet land ført med napalm-bomber. I det som kalles den første TV-overførte krig i historien, mistet USA sitt moralske overtak. Verdens ledende supermakt brukte all sin teknologi for å tvinge en befolkning av bønder i kne, uten tanke for deres rett til selvbestemmelse. Nabolandene Laos og Kambodsja ble utsatt for voldsom bombing, uten noen form for krigserklæring. Ansvaret for å erklære krig ligger til USAs kongress og ikke presidenten. Det ble aldri erklært noen krig mot Laos og Kambodsja. Spesielt Laos ble utsatt for et bomberegn som landet fortsatt sliter med. Krigshandlingene ble avsluttet i 1975..
I 1975 skulle Portugal gi kolonien Øst-Timor selvstendighet. Kissinger gav Indonesias diktator Suharto grønt lys til å invadere, og slik ble Øst-Timor okkupert i 25 år, frem til uavhengigheten endelig ble oppnådd i 1999.
Fra skandalisert president til «elder statesman»
Under trussel om riksrett trakk Nixon seg som president, og ble efterfulgt av visepresident Ford. Han beholdt Kissinger som utenriksminister. De siste restene av Nixons skandaliserte regime ble feid ut ved valget i 1976.
Kissinger kunne visst være sjarmerende, og sjarmerte med sine one-liners. Morsommere enn profesjonelle komikere, ifølge sin biograf Niall Ferguson. Folk ville gjerne sole seg i glansen av mannen som aldri ble stilt for retten for krigsforbrytelsene han var ansvarlig eller medansvarlig for.
Selv om Henry Kissinger flyktet fra Hitlers nazi-diktatur, og så Stalins Sovjet herske over halve Europa, hadde han ingen skrupler med å la andre mennesker leve under diktaturets åk. Så lenge det passet USAs interesser var det visst greit.
Kissinger ble 100 år, men han døde for tidlig. For han satt aldri på tiltalebenken i noen rettssal.
