Nesten alle mennesker i den vestlige delen av verden er kjent med toaletter. Et typisk toalett er en innretning fylt med vann. Når en knapp eller et håndtak trykkes på, blir vannet og «det metaboliske avfallet» sugd inn i en rørledning og derfra inn i avløpssystemet. Men hvordan skjer egentlig dette?
I en studie utført ved Yale ble doktorgradsstudenter bedt om å vurdere hvor god forståelse de hadde av helt hverdagslige apperater eller ting, slik som glidelåser, sykler, symaskiner og – ja – toaletter. Deretter fikk de i oppgave å skrive ned detaljerte, trinnvise forklaringer på hvordan disse tingene fungerer. De ble så på nytt bedt om selvevaluere forståelsen de hadde. Overvurdere de egne evner? Javisst. Den selvevaluerte forståelsen sank som en stein. Tydeligvis må skriveoppgaven ha fått studentene til å innse at toaletter er mer kompliserte enn de først trodde.
Forskerne av studien døpte denne effekten om til illusjonen av dybdeforståelse. Folk tror at de vet mye mer enn de gjør. De tror de har dybdeforståelse, men de har det egentlig ikke. Det som lar oss fortsette å tro på denne illusjonen, er andre mennesker. Kognitivt arbeid og deling av kunnskap er noe vi mennesker er veldig flinke til. Vi har stolt på hverandres ekspertise siden vi klatret ned fra trærne, og begynte å bruke vår samlede hjernekraft til å bygge sivilasjoner. Samarbeid er vår kollektive hjerne, og det er en viktig del av vår evolusjonshistorie. Faktisk samarbeider vi så godt, at vi noen ganger forveksler andres kunnskap for vår egen.
Kunnskapløshet er avgjørende for framskritt. Når folk oppfant nye verktøy for nye måter å leve på, skapte de samtidig nye ting å være ignorante om. Hvis man hadde insistert på at alle i gruppen skulle forstå hva smeden gjør for å lage et verktøy, før de kunne ta det i bruk, hadde bronsealderen aldri funnet sted. Sånn sett er det bra at vi kan dele på våre kognitive evner. Det at ikke alle trenger å forstå alt, fordi vi kan dele på forståelsen, er viktig for menneskets erobring av naturen. «Kunnskapløshet er makt!», for å omskrive et velkjent sitat av en britisk filosof.
Problemet oppstår i den politiske sfæren. Videre hevder forskerne at denne effekten er tilstede ikke bare om hverdagslige ting. En ting er å gå på toalettet uten å vite hvordan det fungerer. Noe helt annet er å støtte (eller for den slags skyld motsette seg) et EU-medlemskap uten å ha peiling på hva man prater om. Eller være for aktiv dødshjelp. Eller være for innvandringsrestriksjoner. Eller være mot legalisering. Eller være for økt formueskatt. Eller mot økte strømpriser. Eller være mot surrogati. Eller være mot abort. Eller være for økt bistand.
De aller fleste av oss er lykkelig uvitne om samtlige politiske temaer. Det er helt greit. Uvitenhet sammen med grenseløshet er derimot en farlig kombinasjon. Det gjør at våre politiske meninger ikke kommer fra en dyp forståelse over temaene vi har sterke meninger om, men i stedet fra hvor sterkt vi føler at vi identifiserer oss med en gruppe. Til slutt blir gruppetilhørigheten så sterk at vi ikke vet hvor våre egne meninger begynner og hvor andres meninger slutter.
Hvis jeg stoler på Per, og Per mener at man bør bli strengere på innvandring, så er jeg mer tilbøyelig til å mene det samme som Per. Det jeg ikke vet er at Per bestemte seg å mene det han mener på grunn av Pål. Imidlertid mener Pål det han mener på grunn av Ole. Og Oles mening om innvandring er basert på at han ikke liker at den pakistanske bussjaføren ofte er forsinka. Nå som både jeg, Per, Pål og Ole er enige om innvandring, føler vi oss selvgode på at vårt standpunkt er rett. I virkeligheten er den like grunnløs og tåpelig som om vi alle hadde begrunnet det på samme vis som Ole. Vi marsjerer i takt, selv om det er feil takt.
Menneskers tendens til å velge hva det vil tro på. Vi adopterer meningene til de rundt oss. Det gjør vi, uavhengig av fakta. Dette gjelder like mye meg som det gjelder deg. Muligens er den eneste forskjellen den politiske ideologien vi velger å slutte oss til. De politiske ideologiene har ulike narrativer. Enhver politisk ideologi har sitt eget verdensbilde. Når noe skjer som passer godt inn i den ene ideologiens verdensbilde, legger ideologien mye vekt på det, mens den andre siden gjør sitt beste for å late som om det aldri skjedde. Dersom noe mer tvetydig skjer, tolker hver side det på en måte som passer inn i deres fortelling.
Alle dine og mine meninger kan i stor grad forutses ut fra hva du og jeg identifiserer oss som. Du mener det «vi»-et ditt mener, akkurat som det jeg mener det «vi»-et mitt mener. Det beste vi kan håpe på – tror jeg – er at vi av og til klarer å titte opp fra stammene våre. Med et lite håp om å bryte de gamle mønstrene. Et gisp etter orginalitet, plaskende i bekreftelsestendens. Titte opp, bare for å spørre meg selv: Mener jeg det eller mener vi det?
